Da Øyvind ble separert, grudde han seg til feriene. Og følelsene.

Det gikk mot ferie, og da var han vant til å reise med familien. På grunn av dårlig samkjøring med ekskona og ferier, skulle han bare ha ungene en av sine ferieuker. Hva skulle han gjøre de andre tre ukene?

-Å være alene på en hybel, uten å skulle planlegge ferie med familien, det var en helt ny situasjon for meg. Jeg hadde ikke bygd opp noe nettverk med folk jeg kunne snakke med. Jeg hadde trodd det var nok med jobb og familie. Hva i all verden skal du fylle ukene du ikke skal ha ungene med? Det kjentes tomt å plutselig bo og være alene. Jeg ringte Kirkens SOS fordi jeg følte meg fullstendig fortapt på en måte.

MINE FØLELSER VAR IKKE FREMMEDE FOR DEM
-Hvordan ble du møtt på telefonen?
-Det var en vennlig stemme som ikke snakket nedlatende til meg. Jeg kjente meg liten nok som det var. Jeg har jobbet i ulike lederstillinger, er vant til å skulle beherske alt, og det var et stort skritt for meg å skulle være den som trengte noen. De ble ikke overrasket over noe av det jeg fortalte på Kirkens SOS. Dermed ble det lettere å åpne seg. De gav meg en følelse av at dette nye rare i meg ikke var fremmed for dem. Jeg var ikke den eneste i verden som slet med følelsen av ensomhet, forvirring og uro.

Øyvind snakket og snakket. Og det ble en lang samtale om både samlivsbruddet, uro, lengsler, manglende dyp kjærlighet til kona. Han snakket seg inn i rom han ikke hadde vært i på mange år, forteller han. Om skyldfølelse i forhold til ungene, om utroskap og flukt fra stillhet.

REDD FOR Å BLI EN FOLK SYNES SYND PÅ
- Hva tror du det kommer av at over 200.000 ringer SOS årlig?
-Jeg kan vel svare lettest for meg selv. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå. Jeg orket ikke stå uten fasade overfor familie og kolleger. Jeg tror jeg var redd for å falle inn i en rolle som en som noen synes synd på. Som ville blitt tilbudt en mindre krevende stilling en periode. Det er helt sykt, men jeg hadde vel behov for å vise alle at jeg hadde kontroll. Det er mye stolthet også. Jeg ville ikke vise eksen min hvor mye alt gikk inn på meg heller.

LIVSBYGGENDE LINJE, VÆR SÅ GOD
Øyvind ringte til Kirkens SOS et par tre ganger til, den gangen. Han lurer på om han burde ringe igjen. Han slipper noen refleksjoner ut mot havet der vi sitter: -Jeg er nesten gått i dvale. Den første tiden kom følelsene – de vonde og de gode. Nå er det nesten som jeg savner litt at det river i meg. Kanskje vi trenger en egen telefonlinje – vi som sakte dør hen fordi vi beskytter oss mot livet. Ikke bare en selvmordsforebyggende telefon, men en livsbyggende linje, smiler han, som om han sterkt vil vurdere å starte denne linjen selv.
-Telefonen for ensomme fasademennesker som vil bli røsket opp i, ler han og tror det kunne blitt en suksess, før han fortsetter i fullt alvor: - Jeg likte bedre meg selv når jeg følte enn når jeg er i ferd med å få kontroll på alt igjen.

ET LYS FOR EN RASJONELL MANN
Øyvind mener også Kirkens SOS har en mulighet til å ta menneskers åndelige lengsel på alvor, og mener de ikke bør skamme seg over at menneskene som sitter på vakt har en tro. - Det var fint for meg med denne dimensjonen. De tente et lys for en rasjonell anti-romantiker og han ble rørt. De bad en bønn for en som ikke har bedt selv på 20 år, og det betydde noe. De må ikke presse troen på noen, selvfølgelig. Men det var sterkt med de som også plasserte Gud inn i tilværelsen min igjen. Sier Øyvind. Idet han reiser seg for å gå, legger han til: - Jeg er glad jeg droppet et styremøte for å slå av denne praten her. Noen av dem ville nok falt av stolen om de visste hva jeg hadde valgt i stedet, smiler han fornøyd.

Her kan du laste ned intervjuet med Øyvind. 

Innringerne og innskriverne er gitt andre navn i artiklene.