Kapellet i krematoriet er stille og stappfullt, og jeg får såvidt en plass ytterst mot midtgangen på bakerste benk. De siste som kommer må stå langs veggene. Jeg ser rundt meg. Noen har blitt tynne i håret, noen har stripa det, noen har fått ølmage eller silikonpupper, men ingen av forkledningene virker. Jeg kjenner dem igjen. Alle gutta fra oppveksten sitter bortover benkene i mørk dress, med alvorlige bikkjeansikter, grå og slitne av gråten som så sjelden får komme til overflata. De vrir programmet i henda, ser ned i gulvet som den tristeste innbytterbenken denne byen noen sinne har mønstra. Og jentene du forelska deg i etter tur på skolen sitter rette i ryggen på rad og rekke forover med lommetørklene klare og blikket spikra på den hvite kista der oppe ved alteret. Cecilie snur seg. Hun har de samme bua øyenbryna og de samme rastløse blikket sjøl om alt sammen er pakka inn i små rynker. Hun oppdager meg, og jeg kjenner blikket hennes helt ned i magen, men før jeg rekker å få hilst, snur hun seg og hikster høylydt ned i lommetørkledet.

Jeg skjønner plutselig ikke hvorfor jeg er her. Jeg ser meg om etter en måte å snike meg ut da jeg kjenner ei hand på skuldera mi. Jeg snur meg, og der står Laksen i mørk dress og svart pologenser med ei mappe under armen. Han har ikke et hår igjen på huet, haka hans har sikkert dobla seg, men huden hans er like rosa som jeg kan huske den. Som om han alltid akkurat har løpt.

- Kondolerer, sier han og holder handa på skuldra mi. Ikke tyngende, men tungt nok til at han liksom fortøyer meg, hindrer meg ifra å løpe av gårde. - Godt å se deg.
- I lige måde, svarer jeg. - Det er lenge siden.
Prøver å klappe ham på samme måten på skuldra, men det minner meg om sånn kammeratslig dunking.
- Flott at du kom, sier han. - Han spurte etter deg en av de siste dagene før det skjedde.
Jeg kjenner trekken fra døra. Får et lite glimt av kirkegården før mannen fra begravelsesbyrået lukker dørene.
- Hva spurte han om?
- Han bare spurte etter deg, svarer Laksen. Slipper aldri blikket mitt, så jeg aker meg et par centimeter innover på raden og tilbyr ham plass. Laksen smiler, slipper skuldra mi og knipser på permen han har hatt under armen.
- Jeg skal synge, vet du.
- Synge?
- Det er jobben min. Kommer du på minnestunden etterpå?
- Jeg veit ikke..., svarer jeg. - Tror kanskje...
- Da går du sammen med meg, sier Laksen, blunker og går oppover midtgangen. Nikker til noen. Stopper og legger handa på skuldra deres, før han går helt opp og setter seg på første benk.

Jeg husker bare én ting av det som skjer inne i det kapellet. Alt annet er borte. Talen til den famlende presten og den skrale salmesangen fra innbytterbenkene. Men når Laksen reiser seg, går opp til notestativet, bretter ut mappa si, gir signal til organisten som setter i gang et spinkelt forspill, er det som om hele krematoriet endelig klarer å slippe alt sammen. Stemmen hans er forbausende lys og vakker. Han skyter magen fram mens han tryller det første verset på "Everybody hurts" ut mellom leppene. Det er ikke bare at stemmen hans er så skjør og vakker. Det er ikke bare at teksten treffer alle rett i magen. Det er ikke bare alle minnene sangen kaller fram. Det er like mye måten Laksen framfører den på. Ikke trist og resignert. Men mer på tærne, med øya lukka og den blanke panna skutt fram som ei kule, som en gallionsfigur i stormen. Og jeg føler plutselig en slags lettelse, jeg tenker at jeg kan legge alt sammen på skuldrene hans nå. På Laksen. Som hadde hørt ham spørre etter meg en av de siste dagene. Så lenge Laksen er her og synger for oss, vil vi klare det.

Når han er ferdig, griner alle. Jeg har nesten ikke merka det en gang, men jeg kjenner bare at tårene har rent nedover kinna. Og når vi følger kista ut av krematoriet og bort til hullet i jorda, er det Laksen som leder salmesangen. Men lys og klingende røst. Da er det Laksen som støtter klassevenninnene. Holder rundt dem. Lar dem gni sminken, gråten og snørret inn i kragen på dressen sin. Da er det Laksen som går forrest og er ledestjerne for oss alle. Og det hjelper meg å tenke på at han sikkert har sånne spor, som fra en snegle, nedover brystet på alle dressene sine når jeg står der aleine. Det hjelper å ha stemmen til Laksen i øra, sangen, Everybody hurts, sometimes, i tankene når kista senkes ned i jorda og jorda, treffer lokket.

Når bisettelsen er over, kommer jeg på at bag'en min med mobilen og alt sammen, ligger igjen under setet mitt i kapellet i krematoriet. Jeg går sakte mot strømmen av sørgende mennesker. På vei tilbake igjen. Som om jeg ikke kan få nok. Og jeg føler meg faktisk i stand til å dra på denne minnestunden. Hvis jeg kan dra dit sammen med Laksen. Stå ved siden av han og kanskje dra den våte snuta mi nedover dressen hans hvis det trengs.

Kapellet er helt nakent uten kista og alle de sørgende. Nå er det bare et tomt rom. Fire vegger og en bunke med krølla program. Jeg bøyer meg ned og finner bag'en min under benken, og idet jeg skal rette meg opp igjen, hører jeg det. En dyp, hjerteskjærende uling. Helt uten tone. Noe så redselsfullt og trøstesløst har jeg aldri hørt før. Det låter mer som om noen kaster opp enn lyden av noen som sørger. Og når jeg ser fram, oppdager jeg den svære ryggen til Laksen helt innerst mot veggen på første benk. Han sitter og stirrer opp under taket på kapellet som om han trygler om hjelp, men ikke får det han ber om. Taklyset skinner i den blanke issen hans. Skuldrene hans rister, og han hyler som et skada dyr.

Denne teksten er publisert i Dokument Innenfra