Vi ringer på døren til Kirkens SOS´ lokaler i Oslo. En stemme kommer ut i høstkveldslyset gjennom den lille høytaleren på veggen: ”Velkommen.” Vi er litt sent ute til vaktskifte mellom dag og kveld. Men overgangen til nattskiftet skal vi få med oss.

HUS MED ÅND, SJEL OG KROPP
I en trebygning ved Tøyenkirken åpner det seg rom etter rom etter rom. Kontorer, kjøkken, hvilerom for dem som slutter vakt midt på natten, pauserom, kapell, bibliotek, vaktrom. Bilder av alle frivillige, kaffekopper, matrester, puter, tepper, kjeks og sjokolade på bordet, alt er med på å gjøre det hjemmekoselig. Bibelen, ikoner, bønnebok og lys er med på å gjøre det hellig. Er ikke avstanden mellom hjemmekoselig og hellig større enn i disse rommene? Dette huset har ikke bare sjel, det har visst ånd og kropp også.

Vi skal få være med Håkon Mosvold Larsen og Anne Gjemdal på vakt denne kvelden. Håkon har akkurat avsluttet en samtale. Han møter oss i trappen og geleider oss inn til pauserommet.
- Jeg skal bare inn å tenne et lys for kvinnen jeg snakket med nå, sier han og går inn i kapellet som ligger mellom pauserommet og vaktrommet der de besvarer telefonene. Kapellet er et lite rom, enkelt innredet med steiner og mulighet til å tenne lys, skrive i bønnebok og lese i Bibelen. Et enkelt steinkors på veggen og vi som lusker i døren, er de eneste i, tillegg til Vårherre, som får overvære lystenningen. Det er nesten så en får lyst til å ta av seg på bena før en går inn i det lille bønnerommet. Det snakker på sitt enkle vis. Kanskje fordi vi vet at lysene brenner for mennesker som kjemper. Og da er ikke et lys bare et lys lenger.
- Jeg ser for meg ansiktene til dem jeg har snakket med, jeg er klar over at jeg kan ta helt feil, men det skjer bare, sier Håkon. - Denne gangen var det jeg som spurte om jeg skulle tenne et lys for en person. Det var en fin og naturlig avrunding på en samtale med en kvinne i 40-årene som hadde vært gjennom et samlivsbrudd, forklarer han. Håkon tenner lyset, ser på det. Sitter rolig en stund. Om han ber en bønn, vet vi ikke. Men vi trenger ikke vite alt.

ET STED Å VOKSE OG KJENNE FELLESSKAP
Etter en stund kommer den andre vakten denne kvelden, Anne, inn på pauserommet. Hun kommer rett fra to ganske krevende samtaler.
- Jeg brukte lang tid på å finne ut hva de to innringerne egentlig ønsket. Jeg skjønte etter hvert at de nok var ruset på et eller annet. I starten snakket de om at de ønsket å ta livet sitt, men det var ikke det de ville snakke om allikevel. Samtalen fikk en god dreining og tonen var en annen da vi la på. Men jeg vet ikke helt hvordan det går med dem.
Både Håkon og Anne setter pris på å være to på vakt, slik at de kan lufte vanskelige samtaler. Men også for å kjenne fellesskap med ulike mennesker. - Jeg vet ikke hvor mange ulike mennesker jeg har vært på vakt med, smiler Anne, - og ALLE har det vært en stor glede å bli litt kjent med. Her kommer vi sammen som mennesker, jeg vet ikke en gang hva mange av dem driver med utenfor disse veggene, sier hun. Håkon framholder også det gode opplegget Kirkens SOS har på oppfølging og veiledning. Alle frivillige er med i veiledningsgrupper hvor de kan ta opp ting som skjer på vakt, og hva det gjør med dem som personer. En gang i måneden møtes veiledningsgruppene. – Det blir jo en form for egentutvikling, i å være med i dette arbeidet også, understreker Anne.

OM DU RINGER 815 33 300, FÅR DU ALLTID SVAR
Kirkens SOS er en døgnåpen selvmordsforebyggende tjeneste med rundt 1.300 frivillige medarbeidere fordelt på 13 kontorer rundt om i landet. Døgnet rundt sitter frivillige og tar imot telefoner. Om du ringer fra Arendal, kan det være en i Bodø som svarer. Vi har lest på nettet hva krisetelefonen ønsker å være: ”815 33 300 er en døgnåpen krisetelefon for mennesker som er i følelsesmessig eller eksistensiell krise, og for den som tenker på å ta sitt eget liv. Alle som ringer krisetelefonen vil bli møtt med forståelse og aksept.”

HÅKON OG ANNE MED OVERSKUDD TIL ANDRE
Håkon Mosvold Larsen er 27 år og jobber som fotograf. Anne Gjemdal er 50 år og arbeider som informasjonssjef i en større bedrift. De ser at det er mange frivillige som er pålogget rundt om i landet denne kvelden, derfor kan de ta seg tid til å snakke litt med oss.
- Hva får dere til å sitte her et par ganger i måneden og lytte til mennesker i krise?
Håkon: - Jeg har så mye overskudd, og så bruker jeg overskuddet her i stedet for bare på meg selv. I stedet for å synke ned foran skjermen og seen fotballkamp.
- Hva driver deg?
- Jeg lever i et samfunn som har så mange muligheter. Selv jeg som er så ung, har leilighet og bil. Jeg føler at det nesten ikke er ikke grenser for hva jeg kan oppnå. Jeg er nesten skamfull over å si det, men jeg tror det er viktig å erkjenne: Jeg er vokst opp på hubbabubbasiden av livet. Det vil ikke si at jeg aldri har møtt noe vondt og vanskelig i livet mitt. Men hvorfor er jeg frisk, har jobb, venner? Jeg må gi noe tilbake. Jeg tenker ofte på hvordan vi kan få flere av de nærmere 600 som årlig tar livet sitt til å ringe til Kirkens SOS først.
Anne: - Jeg hadde lyst til å gjøre noe for andre. Det kan fort bli mye meg og mitt og min familie. Broren min tok livet sitt for en del år siden. Han var 32 år. Dette har jeg med meg i bagasjen, Jeg vet det kan skje. Jeg vet noe om opplevelser av sorg og smerte, skyldfølelse rundt dette. Det har nok også påvirket valget om å være akkurat i en selvmordsforebyggende telefontjeneste. Jeg har også en venn som ringte hit en eneste gang i livet sitt da han var i en stor krise og stod foran et bratt stup. Samtalen med Kirkens SOS opplevde han så fin at han fortalte oss venner om den. Det gjør noe med livet mitt å være frivillig her. Det er en påminnelse om at det er mange som er såret og slitne. Drømmen om lykken er knust for mange, sier Anne før hun skal inn å ta imot en telefon og svare på SOSmeldinger. Hun hadde sett det lå noen der som ikke var besvart fra de andre kontorene ennå.
- SOS-Meldinger?
- Ja, Kirkens SOS har også en nettjeneste der mennesker kan skrive inn og få svar. Det er mange flere yngre mellom 15 og 30 som benytter seg av dette tilbudet. Vi frivillige svarer under pseudonymet Jo.
- Så du noe om hva de hadde skrevet inn om i kveld?
- Jeg så det lå en om spiseforstyrrelser. Det er mange som skriver inn om selvskading, spiseforstyrrelser og selvmordstanker, følelsen av å ikke være verdt noe.
Håkon og Anne går litt fram og tilbake. Tar telefon. Svarer på SOS meldinger. Men rekker å sitte ned litt innimellom telefoner og meldinger for å fortelle oss hvorfor de synes Kirkens SOS er viktig.

NYSGJERRING MANN MED OKEY PORSJON EMPATI
Håkon kommer inn på rommet etter nok en samtale.
- Jeg vet ikke om hun jeg snakket med nå fikk sagt det hun egentlig ønsket å fortelle meg, sier han ydmykt. Hun vernet veldig om anonymiteten og var kanskje litt usikker på hvor mye hun turte å fortelle. Og derfor ble det kanskje litt diffust. Jeg måtte gi henne tid.
- Opplever du det ofte - at det er vanskelig for mennesker å fortelle det de ringer inn om?
- Noen ganger forteller de ikke det vondeste først. Det kan komme litt etter hvert. De må finne ut om det er tillit nok til at de tør. Etter en ny telefon med en mann som var frustrert over det offentlige på grunn av tvangsmedisinering, kommer han tilbake. - Jeg er glad i folk, sier Håkon. - Jeg er nysgjerrig, har en okey porsjon med empati, tror jeg. Jeg sitter ikke bare her for andres del. Det gjør noe med livet mitt også. Det blir jo møter på telefonen som det går an å vokse på og lære noe av.
- Er det en samtale du husker som gjorde spesielt inntrykk eller har vært med på å forandre deg?
- Jeg var der da en mann kom ut av skapet for første gang i livet sitt. Jeg var den første som fikk vite en dypt bevart hemmelighet, han var homofil. Det ble en sterk samtale. For han hadde levd med denne vissheten lenge inni seg.
- Og når kan du bli frustrert?
- Når det blir en uforløst samtale der vi ikke kommer noen vei, og jeg kan kjenne på at den som ringer inn heller ikke er fornøyd når røret legges på. Da er det godt vi har veiledning, slik at vi får mot til å gå videre uten å føle oss helt mislykket.
Håkon forteller om mammaen sin som alltid har sagt til ham hvor viktig det er å ha kontakt med følelsene sine. – Ikke alle har sånn en mamma, smiler han. Vi må tørre å gi av oss selv. Når jeg viser følelser, blir jeg ofte møtt av følsomhet hos andre. Når jeg er ærlig, blir jeg ofte møtt med ærlighet.

LIKER BEDRE PERSONEN JEG ER PÅ KIRKENS SOS
Anne kommer inn til oss og tar en liten pause. Hun har svart på de SOSmeldingene som var ubesvart. - Jeg kan være stresset og overlesset av krav og arbeid, men idet jeg går inn døren på Kirkens SOS, er alt lesset av. Her er jeg til stede. Noen ganger kan jeg lure på om jeg ikke burde vært mer den personen jeg er her ute i livet mitt, smiler hun.
- Hvorfor er det vanskelig å få til?
- Ja, det lurer jeg på også. Kanskje det hjelper at vi bare blir bevisstgjort på det. Jeg vet jo hvor viktig det er å lytte helhjertet og være tilstede for andre. Det er ikke lett for meg å fange de viktigste signalene hvis jeg ikke lytter HER og NÅ med alle antenner ute. Det går an å øve seg på konsentrasjon og det å holde fokus på andre, tror Anne.
- Du har tatt imot flere telefoner i kveld. Hva tror du gjør at de ringer Kirkens SOS og snakker med deg og de som sitter her?
- Noen av de som ringer hit, har ikke andre å snakke med. Og de som har andre, kan kjenne på skam i forhold til å fortelle de nærmeste om det såreste eller vondeste. For noen kan problemene være knyttet til skam, eller redsel for å tape anseelse eller prestige, og det kan kjennes litt skummelt å snakke med kjente. Derfor er det bedre å snakke med noen som er fremmede og anonyme, da kan du være 100 prosent ærlig og slippe å forstille deg. Dessverre tror jeg ofte vi feilvurderer – vi tror det er vanskeligere og farligere å snakke om problemene med de rundt oss – enn det faktisk er.

Anne ser at de fleste tabuer er i ferd med å bli visket bort, men ett av de hun mener står igjen, er ensomhet. - Det er nesten stigmatiserende å innrømme at man er ensom i dag, – og det er nok lettere å ta opp et sånt tema på en anonym telefonsamtale. På vakt i Kirkens SOS er det faktisk mye av det vi har litt lite av ellers i samfunnet, mener Anne: - Kaffekopper, gode prater om livet, ikke fokus på hva vi jobber med og får til selv, men fokus på andre. - Det er fellesskap, latter og varme her, understreker hun og ler, lener seg tilbake i pausesofaen og minner oss på at det er rom for latter i huset med ånd, sjel og legeme. Og både fotografen og jeg må innrømme at jo, det er en varme her.

Hvorfor klarer vi ikke å flytte en del av det du finner på vakt i Kirkens SOS ut i livet ellers?
- Vi er nok redde for å bli avvist. Og så tror vi så mye om hverandre. Vi ønsker jo å vise fram det vellykkede – mange venner, fint hjem, hvor spreke og attraktive vi er, og hvor interessant liv vi har. Og så er vi redde for å være ærlige, for alle andre virker jo så vellykkede. Kanskje de ikke vil ta imot og inkludere oss om de visste hvordan vi egentlig har det? Når en person ikke ber om hjelp, tror vi de vil være alene. Men vi vet ikke. Hva med å spørre? Vi tror at en person i sorg, som trekker seg unna, vil være alene med sorgen. Eller vi tenker: Nå må da sorgen snart være over? Men vi sjekker det ikke ut. Hvorfor gjør vi ikke det? Det verste som kan skje er faktisk ikke verre enn at vi blir avvist i situasjonen. Jeg tror ikke vi trenger spesielle arenaer for å gi godhet og varme, vi må kanskje bare begynne. Her på Kirkens SOS øver vi oss, og jeg ser jo at det ikke er farlig, bare godt, sier Anne Gjemdal.

Håkon og Anne skal snart runde av sin 4-timers lange kveldsvakt. Turid og Bård – nattevaktene er kommet. Alle fire hilser, og Håkon og Anne forteller litt om samtalene de har hatt i kveld. De drikker kaffe og spiser kjeks. De snakker om hvilke samtaler de opplever det er flere av for tiden. - Jeg har hatt mange fra mennesker som står midt i samlivsbrudd, sier Bård. Og de andre har samme erfaring. - Jeg har hatt samtaler fra mennesker i angst der en bare kan følge dem gjennom det vondeste noen minutter, sier Anne. - Kvinner som har opplevd vold, har jeg også snakket med. Jeg snakket med en kvinne som hoppet ut av vinduet mens hun snakket med meg, sier Bård.
De fire snakker videre om forspilt kjærlighet, om de menneskene som synes å alltid være alene, de som sørger, som ikke finner noen å dele livet med, om religiøse grublerier, om selvskading, om overgrep. Om mennesker som bevarer livsmotet, til tross for få lyspunkter for tiden. Om hvordan de, tross alt, ler mye på vakt. Både i telefon og med hverandre. Telefonvaktene har besøkt ulike livsrom i løpet av kvelden. De har vært i rom etter rom etter rom. Og i oss som får høre og være til stede, åpner det seg også rom etter rom etter rom. Selv lenge etter vi har forlatt dette LIVSNÆRE stedet.