(Kronikken sto på trykk i avisen Vårt Land 28. juli 2010.)

Temaet psykisk helse debatteres nå mer enn noen gang. Problemstillingene er mange og alvorlige. Helsevesenet har begrenset kapasitet og ressurser. Hvem har ansvaret for å forebygge psykiske problemer? Hvem skal hjelpe dem som sliter psykisk, men ikke har en diagnose?

Ifølge Folkehelseinstituttet får om lag en av tre av oss får en psykisk lidelse i løpet av et år. Halvparten av oss får det en eller flere ganger i løpet av livet vårt. Det angår alle, enten vi kjenner noen som rammes eller vi selv blir rammet.

”Psyk” eller frisk?

Noen ganger får psykiske lidelser diagnoser og navn. Depresjon, psykose, angstlidelse. For enkelte kan det være godt å få avklart hva det er. Navnet kan gi hjelp til å se at det ikke er meg det er noe galt med, men det er noe som har rammet meg. Det er ikke meg, men er noe jeg kan jobbe med og mot.  For andre kan diagnosen bli et stengsel. ”Jeg er deprimert”.  Utfordringen kan bli å se at livet mitt er mer enn navnet. Livet mitt har mer i seg enn de mørke tankene. Navnet kan i enda større grad være en utfordring i møte med andre.

Kirkens SOS snakker hver dag med mennesker som har vanskelige liv. For mange oppleves det vanskelig ikke å ha en fysisk diagnose. Mange som kontakter Kirkens SOS opplever å være både syke og friske på samme tid. En dag kan det være lettere å se de lyse sidene. Så kan det plutselig snu, og mørke tanker overtar.

Tap er menneskelig

Hva er det som gjør at vi blir ”psyke”? Kirkens SOS ser at det å oppleve tap ofte gjør at de mørke tankene og følelsene får for stor plass. Innringere og innskriver har mistet noen de er glad i ved død eller samlivsbrudd, tap av jobben, den friske kroppen eller kontroll over tankene og følelsene sine. De opplever at det de har mistet gjør at de også mister noe mer. Gleden i livet blir borte. Overskuddet til å gå på jobb og møte menneskene rundt deg har forsvunnet. Noen ganger mister vi så mye at selve viljen til å leve blir borte. Livet blir et ork og vi ser ikke den delen som fortsatt kan se lyst på det. Da er det spesielt viktig at det er noen der som kan hjelpe til med å lete etter den delen av deg som fortsatt orker litt mer, og det er ikke alltid at helsevesenet kan bidra i dette. Det er heller ikke nødvendigvis deres rolle.  

Hverandres viktigste forebygging

Det er nemlig slik, at de fleste tapene vi opplever i løpet av livet, kan vi håndtere der vi er, sammen med dem vi har rundt oss. Vi lever våre liv i et nærmiljø og et lokalsamfunn, og når det butter blir vi ofte båret av fellesskapet med familie, venner og naboer. Om det er spontant over hekken eller i bakgården, eller strukturert gjennom frivillig arbeid, så er det like fullt det nære som hjelper oss gjennom de aller fleste av livets vanskelige tider.

Noen ganger blir tapet så stort at vi må ha mer hjelp til å finne tilbake livsmotet enn det vi kan få i vår umiddelbare nærhet. Da søker vi kanskje profesjonell hjelp. Av og til trenger vi noe mer enn det våre nærmeste kan gi. Det er altså ikke bare slik at det frivillige er et supplement til helsevesenet. Man kan også se på helsevesenet som et supplement når vi trenger noe utover de nære relasjoner vi vanligvis henvender oss til.

Men ofte er det man trenger bare noen som er villig til å lytte med interesse og være tålmodig. En dag er det jeg trenger noen å snakke med, og en annen dag er det jeg som kan være den som lytter. Slik er vi hverandres viktigste forebygging. Ofte undervurderer vi vår kompetanse til å være hverandres støtter når livet er vanskelig.

Del tanker og følelser!

De fleste undersøkelser om psykisk helse peker på at forebygging er ett av de viktigste tiltakene for å redusere risikoen for psykiske lidelser. Forebygging er likevel et område som er vanskelig å prioritere politisk. Det er vanskelig å måle effekter og det gir tilsynelatende ikke umiddelbare besparelse i budsjettene. Kirkens SOS’ erfaring gjennom 30 år med krisetelefon er at det i mange situasjoner ikke er så mye som skal til. Vi trenger å fortelle hva vi tenker på og hva vi føler til noen som tar seg tid til å lytte uten at de selv tar for stor plass.

Kanskje sommeren kan være tiden der vi kan ta oss tid til å høre litt ekstra etter når noen forteller oss om hvordan de har det, og kanskje vi også selv kan dele litt mer om hvordan vi har det? Noen ganger kan det være viktigere enn diagnoser og andre merkelapper.

Kåre Dag Mangersnes, assisterende generalsekretær i Kirkens SOS