Trenger du noen å snakke med?

4. desember, Perlen

Hei. Kan jeg snakke med deg? - Ja, det kan du. Hvordan har du det? En eldre dame ringer meg, på vakt på Kirkens SOS. Stillhet. Lenge. Bare lyden av stille pust.
Bilde: Kirkens SOS/ fotograf Torstein Ihle

- Er du der?, spør jeg.
Stillhet. Et stille sukk.
- Ja. Det er bare så vanskelig å begynne…
Stille, igjen. Lenge.
Det tok lang tid før hun kom i gang, før jeg forsto hva hun ville. Kanskje visste hun det ikke helt selv, heller. Men etter hvert som hun ble tryggere på meg kom det en livshistorie. Deler av et langt liv ble fortalt. Til meg, i fortrolighet.
Stille og forsiktig, helt uten store bokstaver og drama.
Hun delte med meg historien om valg hun hadde tatt, valg som gjorde at livet ble fattigere enn hun ønsket. Fattigere på relasjoner, på nærhet og fortrolighet, på opplevelser sammen med andre. Hun hadde en mann i livet sitt. Ikke ett vondt ord ble sagt om  han. Men ordene hadde blitt borte. De levde hvert sitt liv, alene sammen.
Det ble en lang samtale. Lenger enn vanlig. Hun trengte tid for å komme i gang, tid for å bli trygg. På slutten av samtalen sa hun noe jeg aldri glemmer:
- Jeg har aldri snakket om meg selv på denne måten før. Aldri snakket med noen om dette.
- Hvordan har det vært for deg, da? Hvordan har du det nå?
- Dette var fint. Jeg kjenner meg lettere, mer normal, kanskje? Jeg skulle ønske jeg hadde ringt før. Takk for samtalen. Dette vil jeg aldri glemme!
For meg ble denne samtalen en perle i livet mitt, en samtale jeg aldri glemmer. Jeg vil aldri glemme denne eldre damen som for aller første gang klarte å fortelle et annet menneske om livet sitt. Stille, langsomt og forsiktig. Og jeg, jeg var den heldige som var der, akkurat da.

Karl Dag, frivillig i Kirkens SOS