Trenger du noen å snakke med?

Et lite juleselskap på telefon

”De veit ikke hvem jeg er,” sa kvinnen i telefonen. ”De bryr seg ikke heller.” Det var ingenting som minnet om julaften utenfor vinduene der jeg satt på vaktrommet til Kirkens SOS.
Bilde: Kirkens SOS/ fotograf Torstein Ihle

Regnet sildret ned der ute, jeg kunne se det i utelyset som var tent på hushjørnet selv om det ikke var ordentlig mørkt, bare grått. Men det var julaften, selv om det ikke var aften ennå, klokka kan ha vært fire. Kvinnen, som hørtes ganske ung ut, begynte å snakke med en gang jeg tok telefonen. Slik er det ikke alltid, noen ganger er det helt stille.

Noen ganger forteller innringerne at de har ringt flere ganger uten å greie å si noe, de har bare lagt på igjen. Det prøver jeg å huske hvis ingen sier noe, men denne gangen trengte jeg ikke å minne meg selv på det.

”De veit ikke hvem jeg er.”

”Hvem er det som ikke veit hvem du er?” spurte jeg.

Jeg hørte kvinnen hikste, lavt, som om hun prøvde å holde lyden inni seg.

”Unnskyld,” sa hun.

”Alt i orden,” sa jeg. ”Orker du å fortelle litt om hvordan du har det?”

”Jeg blør,” svarte kvinnen. ”Jeg har kuttet meg i armen.”

”Det høres vondt ut,” sa jeg.

Kvinnen pustet i telefonen, det hørte jeg, men hun sa ingenting. Jeg spurte om kuttet var dypt, men hun svarte ikke presist.

”Det har sluttet å blø,” sa hun.

”Hvem er det du er sammen med i jula, da?” spurte jeg.

Hun fortalte at hun var hjemme hos foreldrene, at søsteren hennes også var der. Alle styrte på, det var stress og sure kommentarer hele dagen.

”Når kvelden kommer skal vi liksom sitte i stua og ha det hyggelig,” sa hun. ”Men jeg er ikke sammen med dem. Selv om alle sitter i stua, er jeg ikke sammen med dem. Det er akkurat som om det ikke er plass til meg her, ikke noen steder, selv det er et svært hus med mange rom, så er det som om det ikke er plass.”

”Og i hvert fall ikke i stua?” spurte jeg.

Hun lo en liten latter. ”Nei,” sa hun, ”i hvert fall ikke der.”

”Har du plass til deg selv, da?” spurte jeg.

Igjen ble det stille. Det var stille en god stund, så hørte jeg at hun renset halsen.

”Det har jeg kanskje ikke alltid,” sa hun.

”Hvor trangt er det, kan du si noe om det? Er det så liten plass at du tenker på mer enn å kutte deg? Tenker du noen ganger på selvmord?” spurte jeg.

Jeg hørte at hun fant fram noe papir, kanskje hun la fra seg telefonen, for jeg hørte at hun snøt seg.

”Det hendte jeg tenkte på det før,” sa hun, ”men ikke nå. Nå tenker jeg bare på at jula skal bli ferdig.”

”Det skjønner jeg godt,” sa jeg. ”Jula er et slit.”

”Synes du også det?” sa hun. Hun hørtes nesten glad ut.

”Jeg tror kanskje jeg er mest glad i hverdager, jeg,” sa jeg.

”Det er jeg også,” sa hun og lo.

Hun fortalte at hun gikk på høyskole og delte hybel med to andre. Hun hadde ikke skadet seg der. Av og til tenkte hun på at hun hadde skåret seg i armene mens hun bodde hjemme, men på hybelen hadde hun aldri tenkt på å gjøre det en gang. De hadde det så fint. To ganger i uka spiste de middag sammen, og alle tre pleide var med og vasket fellesrommene med musikken på full guffe.

”Du får det nesten til å høres moro ut,” sa jeg.

”Det er det, det er kjempegøy,” lo hun.

”Jeg skjønner godt at du savner dem,” sa jeg, ”at du savner hverdagene dine.”

”Takk skal du ha,” sa hun, ”det kan jeg ikke si her.”

”Men du kan i hvert fall si det til deg selv,” sa jeg.

Enda en gang ble det helt stille. Så sa hun: ”Veit du hva? Jeg tror ikke jeg har hatt lov til å si det til meg selv engang.”

”Det synes jeg du skal ta deg lov til,” sa jeg.

”Det synes jeg også,” sa hun.

Det var en ny energi i stemmen hennes. Jeg spurte om vi kunne avtale at om hun fikk trang til å skade seg igjen, så skulle hun ringe til Kirkens SOS først.

”Akkurat nå kjennes det ikke ut som at jeg kommer til å skade meg mer denne jula,” sa hun, ”men i så fall lover jeg å ringe.”

”Veit du hva,” sa jeg. ”Jeg har en skål med sjokolade her. Nå tar jeg jammen en bit for å feire at vi har en avtale.”

”Det har jeg også,” sa hun. ”Jeg tar også en bit. Tusen takk skal du ha og god jul.”

”I like måte,” sa jeg, ”vi får holde ut til hverdagene er tilbake.”

Skrevet av en frivillig ved Kirkens SOS i Oslo