Stillhet.
Det er noe rart med den, stillheten. Den kan være noe fantastisk, noe vi lengter etter, det vi trenger for å finne tilbake til oss selv. En forutsetning for å klare å lande, samle trådene, stoppe opp for å finne ut hvor vi er, og kanskje også klare å se hvor vi vil gå eller hva vi vil gjøre.
Stillhet kan også være noe klamt, ubehagelig, påtrengende. Noe som gjør oss usikre, kanskje også redde. Når den vi snakker med blir stille, taus – hva betyr det?
Når vi vet hva det er som gjør at den vi snakker med blir taus, kan vi tåle det bedre. Jeg erfarer ofte den gode stillheten, den som kommer når vi begge er stille og tenker på det vi snakker om. Den stillheten som er god fordi den er trygg. Trygg, fordi jeg vet at den andre nå reflekterer over det vi snakker om, sammen. At det skjer noe viktig mellom oss, noe som trenger tid og stillhet til å tenke.
«Er du der?»
«Ja, jeg sitter og tenker på det du har sagt.
«Å, ja…»
Stillhet er undervurdert av mange. Prøv det, da vel!
Vennlig hilsen Karl Dag