- Det betyr mye for meg og mange at dere sitter der, døgnet rundt, fordi dere vil det selv

Her får du høre - eller lese - en historie fra en som har ringt til oss, og hvordan samtalene med våre frivillige gir ham håp.
Publisert: 19. juni 2020.

Stemmen i filmen er spilt inn av en av våre ansatte, for å ivareta innringerens anonymitet. Foto: Von kommunikasjon

Om du ikke ønsker å se videoen, kan du lese historien under her.

Hei. Vet du hvor mange år jeg har ringt Kirkens SOS? Det er i hvert fall 20 år.

Jeg er ikke helt sikker, men hvert fall 20. Kanskje 25 også.

Det er mange år. Enda flere samtaler. Nesten en hver dag tror jeg. Noen ganger flere.

Jeg har ikke så mange andre å ringe til, og dere er de jeg har trivdes best med å snakke til.

Det er ikke alle samtaler som har vært like gode, men med så mange samtaler over så mange år, må du regne med å møte noen som du ikke får like god kontakt med.

Det mest overraskende var vel i grunnen hvor mange samtaler jeg har hatt som har vært gode.

Jeg husker en gang jeg feiret julaften sammen med en av dere. Jeg ringte når jeg hadde satt frem maten, fylte glasset med en liten akevitt. Så fikk jeg så lyst på litt selskap til middagen. Og når jeg ringte så kom jeg til ei dame. Hun var så hyggelig. Men det jeg husker så godt var at hun fortalte meg at hun hadde tatt på seg bunaden sin - det fineste plagget hun eier - for å feire julaften med oss som ringte inn.

Det fikk meg til å føle meg så viktig, for tenk at det sitter noen der, helt frivillig, på selveste julaften, som pynter seg, for meg.

Det betyr mye for meg og mange at dere sitter der, døgnet rundt, fordi dere vil det selv. Det gir håp.

Innringer til Kirkens SOS


Flere SOS-stemmer

Kan du se meg som jeg er?

Her deler vi et dikt skrevet av leder for Kirkens SOS Agder, Asle Bjorvatn, om ønsket om å bli sett som den man er, bak en sliten, grå fasade.

Skal jeg tvinges tilbake til en tilstand som nesten tok livet mitt?

Da beskjeden om de strengeste tiltakene Norge har sett i fredstid kom den 12. mars, var dette det første jeg tenkte på. Skal jeg tvinges tilbake til en tilstand som nesten tok livet mitt, og som jeg har jobbet så hardt, i så mange år, for å komme meg ut av?