Ensomheten i mørket

- Om bare noen kunne sett meg. Med skjelvende hender slo jeg nummeret på mobilen, skriver en som har ringt til Kirkens SOS.
Publisert: 21. mai 2021.
Illustrasjonsfoto: Adrian Swancar

Det var mørkt rundt meg. Gardinene var trukket for og stengte alt lys ute. Det var stille, men i hodet var det alt annet en stillhet.

Tankene surret og demonene skrek til meg. Jeg satt midt i rommet på det kalde soveromsgulvet. Rommet var kjølig, men jeg svettet. Hjertet hamret så høyt og banket så hardt at jeg nesten kunne se det gjennom brystet.

Vekten av livet eller døden lå mellom fingrene mine. Friheten tenkte jeg. Pulsen løp og hjertet slo hardere for hvert slag. Tankene spant, og demonene skrek til meg. «Bare gjør det, ingen vil savne deg, kom igjen, bare gjør det, fort, NÅ!».

Men plutselig var det som en liten stemme inni meg sa «er det dette du virkelig ønsker?»

Plutselig kastet jeg tankene om døden fra meg. Alt slapp. Jeg skalv og tårene strømmet nedover kinnene. Det føltes som jeg ikke fikk puste, som om all luft var sugd bort og jeg ble kvelt. Stillheten ble trykkende og kulden og mørket presset mot meg.

Jeg var alene og det føltes som det ikke fantes noen andre i hele verden. Jeg følte meg svimmel og satte meg inntil veggen. Jeg begynte å fryse og kjente meg svak og trøtt, men jeg orket ikke reise meg og gå bort til sengen.

Jeg ble sittende i mørket, kjente den harde veggen bak ryggen, mens jeg holdt rundt meg og lot tårene falle. På den andre siden av veggene kunne jeg høre folk gå forbi, snakket og lo sammen som om de levde i en annen verden, der jeg ikke eksisterer. Glemt, forlatt og alene med mørket og mine egne demoner.

Om bare noen kunne sett meg. Med skjelvende hender slo jeg nummeret på mobilen. Hjertet banket fortsatt da jeg hørte det ringe. Da noen svarte var det som om noen hadde kommet inn i mørket og satt seg ved siden av meg - til jeg så solen komme skinnende inn gjennom vinduet.


- Skrevet av en som har ringt Kirkens SOS.

Flere SOS-stemmer

- Hver telefonvakt ble en ny opplevelse

Eva Dønnestad var frivillig i Kirkens SOS, og er nå spaltist/fagformidler i RVTS Sør. Her reflekterer hun over hva hun lærte av frivillige og innringere i løpet av sin tid som frivillig.

- Et lysende kapittel i min livsfortelling

Eva Dønnestad var frivillig i Kirkens SOS, og er nå spaltist/fagformidler i RVTS Sør. - Fortsatt kaster det lys over det som skjer i dag, det jeg opplevde gjennom fem år som frivillig i Kirkens SOS, skriver hun her.