- ​Jeg vil tenne et lys for deg som aldri har turt å fortelle

Jeg vil tenne et lys for deg som aldri har turt å fortelle.
For deg som bærer smerten alene.
Du som valgte tausheten.
Fordi det var det du trengte.

Du ville ikke huske, du ville ikke tenke, du ville ikke ta de ordene i din munn, og du ville ikke at ordene skulle komme ut av munnen så de kunne vandre til andres ører. De må ikke vite.
For hemmeligheten din har alltid vært bare din.

Det er bare du som kjenner den. Og det er du som vokter den.
Den har blitt en del av deg.
Den fyller kroppen og den fyller tankene,
og den fyller øynene og ørene og munnen og hender og føtter,
og den fyller dagene og nettene. Lyset og mørket.
Hemmeligheten din skulle passe på deg så ingen fikk vite. Da ville det gå over. Men det gjorde ikke det.

Jeg vil tenne et lys for håpet. Håpet trenger ikke egne bein å stå på.
Det holder å vite at andre håper for deg.
Det er lov å ta fra den kollektive potten,
og låne litt håp av andre når du ikke har håp selv.

Ingen eier håpet. Vi har hver vår bit selv om vi ikke bruker det.
Vi kan få nytt håp når vi oppdager at vi sammen kan tåle mer enn vi orker alene. At håpet er som en myk vind av kjærlighet som kan komme oss nær og kysse oss ømt på kinnet når vi trengte det som mest. Og fortsatt vite at det finnes selv om vi ikke kjenner det. Det bare er der – et eller annet sted.

Kirkens SOS bærer håpet for alle som trenger håpsvikarer. Kanskje er du en av dem som går med telefonnummeret vårt på en lapp i lommeboka,
bare sånn for sikkerhets skyld
om det skulle komme en dag du skulle våge den praten?

Må det evige lys skinne for deg som lider alene.
Du som ennå ikke våger.
Må håpet komme helt hjem til deg,
der du er og der du bor.
Må håpet ta bolig i deg som trenger oss nå.

- Trine, frivillig i Kirkens SOS