Til nå har livet vært det sterkeste

- De frivillige på Kirkens SOS svarer så varmt. På en tung dag kan jeg skrive til dem fordi jeg vil at noen skal skrive tilbake til meg at jeg ikke må ta livet av meg. Men jeg har ennå ikke våget å ringe, sier Cathrin (21), en av innskriverne til Kirkens SOS. Denne teksten har tidligere vært publisert i 'Dokument innenfra'.
Publisert: 17. desember 2017.
Bilde: Kirkens SOS/ fotograf Torstein Ihle

Hun satte seg en dato for å ta sitt eget liv. Tre måneder etter lever hun fremdeles. Til nå har livet vært det sterkeste.
Jeg møter Cathrin (21) en uke etter at hun igjen har ønsket å ta sitt eget liv. Hun ble lagt inn på psykiatrisk avdeling fredag og utskrevet mandag. Og her sitter hun på en torsdag og prater om de to sidene av tilværelsen som det kan være vanskelig å forene og forholde seg til: trangen til å gi opp livet, og lysten til å leve livet.
- Jeg er en åpen type. Det er ikke sånn at 21 åringer som sliter eller som har vært innlagt på grunn av selvmordsforsøk, er en egen rase. Vi er jenter og gutter som er på klubber og er aktive i samfunnslivet, men vi har en mørkeside som vi mesteparten av tiden kjemper med alene. Jeg synes det er flott at det skrives om at det ikke er uvanlig å ha mørkesider. Det er godt, og det er vondt å leve. Og denne dagen er det ikke så verst, forteller hun der hun sitter på en benk i sola i en by langt vest og vil møte oss for å fortelle om kampene hun ikke er alene om å kjempe.
- Jeg er frisk, og jeg er kanskje syk. Jeg spiller i kirken på søndag og har lyst til å ta livet mitt på mandag. Hvorfor er det så få som forteller at dette er livet?

KIRKENS SOS LØFTER FRAM DET I MEG SOM VIL LEVE
Cathrin mener bestemt at Kirkens SOS har vært med å redde livet hennes. - Det å kunne skrive til noen som tar meg og livet mitt som det er, har vært kjempegodt for meg. Og så klarer de alltid å løfte fram noe bra ved meg, sier hun. Men Cathrin har ennå ikke våget å ringe. Og det har hun til felles med mange av de nye og yngre som tar kontakt med Kirkens SOS: Nettet og SOS-meldinger er deres språk. - De frivillige på Kirkens SOS svarer så varmt. På en tung dag kan jeg skrive til dem fordi jeg vil at noen skal skrive tilbake til meg at jeg ikke må ta livet av meg. Og det gjør de, smiler hun, og legger til: De vender fokuset til det sterke og fine og ressursene ved meg. Når jeg kjenner meg som svakest er det godt å lese: ”Du virker som en person med mye vakkert i deg. Som har mange ressurser til å komme deg igjennom dette vanskelige.”

”GUD, OM DU VIL JEG SKAL LEVE, MÅ DU FINNE MEG”
Hvorfor trenger Norge en krisenett-tjeneste og en krisetelefontjeneste?
Fordi det er så sinnssykt mange som ikke har noen rundt seg som er der alltid, som er klare til å lytte, uten å analysere, legger hun ettertrykkelig til. Om folk hadde ant hvor lite som skal til for å gjøre livet litt bedre for andre, så hadde det vært mindre behov både for psykiatri og krisetelefoner og alt sånt. Det skal faktisk ikke så mye til, sier Cathrin.

TROR IKKE DET OFFENTLIGE TØR Å VISE KJÆRLIGHET
Cathrin har hatt fem korte opphold på psykiatrisk i løpet av de siste fire årene.
- Er det noen forskjell på Kirkens SOS og andre offentlige tjenester - hvorfor trenger vi begge?
Det er lett å si: Kirkens SOS viser kjærlighet. Terapi og sykehus er opptatt av at du skal få en diagnose. Hjelpeapparatet skal plassere meg, Kirkens SOS møter meg. Terapien har mye å lære av menneskeligheten i Kirkens SOS. Om hvor lite det skal til. De profesjonelle trenger å høre at vi ikke invaderer livene deres fordi om de er litt vennlige og gir litt av seg selv. Det kan utgjøre den store forskjellen. For de fleste trenger varm medmenneskelig kontakt når de har det vondt. Og det må være lov å le, da kjenner en seg ikke fullt så syk.

Hva hadde du trengt da det var som verst?
Noen som var der 24 timer i døgnet, som kan høre på det jeg sier og ta meg på alvor, som ikke dømmer, som ikke stikker av, som ikke blir skremt av det jeg forteller...
Hva er det beste du kan høre når det er som mørkest? ”Jeg er her, uansett.” Det er det beste jeg kunne hørt, mennesker som sier det til meg. Det er dette jeg sier til mennesker som betror seg til meg, jeg er her, uansett. Fordi jeg vet hvor godt det er å høre at en ikke er helt alene her i verden. Det er ikke alltid de trenger å gjøre så fryktelig mye mer enn å si denne setningen.

Et par uker etter praten med Cathrin popper denne eposten fra henne inn i innboksen min: ”Nå har de endelig funnet en ny bås å sette Cathrin inn i. Den heter visst F 60.31.... eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse om du vil. Da er det godt at Kirkens SOS synes det holder med Cathrin som sliter litt.”

Flere SOS-stemmer

Veven og livet hånd i hånd

Teksten nedenfor er skrevet av en frivillig medarbeider i Kirkens SOS som reflekterer over sine erfaringer i tjenesten. Hun sammenlikner veven og livet.

Et lite juleselskap på telefon

”De veit ikke hvem jeg er,” sa kvinnen i telefonen. ”De bryr seg ikke heller.” Det var ingenting som minnet om julaften utenfor vinduene der jeg satt på vaktrommet til Kirkens SOS.