Ei natt jeg satt på telefonvakt var det som vanlig jevnt med samtaler. Ca. kl. 0300 var det ei dame som ringte. Det gikk noen sekunder før hun svarte med en skjør stemme på mitt «du har kommet til Kirkens SOS».
Det første hun fikk stotret fram var «jeg skal dø jeg». I løpet av samtalen kom det fram at hun hadde slitt med depressive tanker over lengre tid, mye på grunn av arbeidsløshet, fysiske plager, skilsmisse og mangel på kontakt med barna. Med andre ord - veldig mye hadde gått galt den siste tiden.
Etterhvert klarte hun å sette ord på hvordan hun slet seg igjennom hverdagene. Men nå hadde det gått så langt at hun ikke så noen annen utvei enn at hun ville gjøre slutt på livet. Vi snakket litt om hvem som kunne komme til å savne henne når hun var død - det var ikke mange, trodde hun. Så fortalte hun mer om alt hun slet med, blant annet mange praktiske gjøremål som å holde styr på hagen, hun måtte kjøpe ny trillebår og så videre, men alt var et ork. Men dette slapp hun jo nå ettersom hun skulle dø…
Vi var begge komfortable med at det ble litt stillhet i samtalen. Men plutselig spør hun meg om jeg også har trillebår!
«Jeg har TO» sier jeg, og kommer på den gamle ubrukelige som står bortest i hagen.
«TO trillebårer?!» sier hun - og så starter hun å le. Og hun ler og ler og ler, og så vi ler vi sammen.
«Det er vel ingen som kan bruke TO trillebårer!» sier hun.
Så forunderlig kan en stemning snu. Dette ble et forløsende punkt. Hun var i bedre humør nå, mens vi snakket videre om livet generelt og om hennes liv spesielt.
Så sier hun plutselig: «Nå fikk jeg et bilde i hodet; jeg ser for meg at du triller meg i trillebåra di! I natt har du trillet meg et døgn framover i alle fall. Jeg ser for meg at dere i Kirkens SOS kanskje kan trille meg videre dag for dag. Hvor mange dager eller uker, det vet jeg jo ikke, men.…»
Skrevet av Kristin, frivillig ved Kirkens SOS
Trykk her for å lese mer om frivillighet ved Kirkens SOS.