Min sønns selvmord er ikke en «personlig tragedie»

I 2020 mistet jeg min 19 år gamle sønn, Carl Andreas. Han var en av 645 nordmenn som tok sitt eget liv det året.

Det kom som lyn fra klar himmel på meg, familien og vennene hans. Han snakket aldri om selvmordstanker, og ingen skjønte at han var i selvmordsfare. Slik er det for veldig mange av oss etterlatte. Vi blir totalt overasket, for vi har ikke visst hvor stort og omfattende samfunnsproblem selvmord faktisk er. Det er det få som vet før det er for sent.

I fjor tok 739 nordmenn selvmord. Året før var det 710 som tok sitt eget liv. Vi må tilbake til 2017 for å finne et år under 600 selvmord, og det var kun i 2007 at antallet var under 500. Til sammenligning var det 83 dødsfall i trafikken i fjor, og de siste 10 årene har antall trafikkdødsfall ligget mellom 82 og 137 i året.

Mens trafikkdødsfallene har gått kraftig ned, har antall selvmord gått gradvis opp. Jeg mener det henger sammen med hvordan samfunnet vårt ser på dødsfallene, og det forklarer hva som gjøres og ikke gjøres med det.

Trafikkdødsfall får massiv oppmerksomhet i pressen og hos politikerne. Det stilles spørsmål ved hva som skjedde, og hva som blir gjort for å unngå at det skjer igjen. Det utløser tiltak som over tid får betydelig effekt, og som derfor virker.

Slik er det dessverre ikke med selvmord. Det har blitt noe bedre de siste årene, men fortsatt omtales og beskrives selvmord ofte som «personlig tragedier». Det mener jeg er problematisk.

For når et selvmord beskrives som en «personlig tragedie» fremstår det som noe unikt eller sjeldent. Det etterlatte inntrykk blir noe sånt som at dette var en spesiell hendelse som kun angikk den enkeltpersonen som gjorde det, og som det derfor ikke kan gjøres noe med.

Det er en dødelig misforståelse. For 739 selvmord er ikke «personlige tragedier». Når vi snakker om 700+ dødsfall hvert år, er det et folkehelseproblem.

Norge har lykkes med å redusere antall dødsulykker i trafikken takket være en erkjennelse av hvor stort samfunnsproblem det var og er, med påfølgende tiltak for å gjøre noe med det. Jeg savner et tilsvarende målbevist engasjement for å gjøre det samme med selvmordsproblemet.

For selv om min sønns alt for tidlige bortgang er en tragedie for oss som er igjen, er det ikke en personlig «personlig tragedie». Det er derimot en «samfunnstragedie» at vi langt fra er alene om å oppleve dette.

Enda verre er at mange flere vil oppleve det i årene fremover som følge at vi som samfunn ikke er i stand til å ta innover oss at selvmord er et folkehelseproblem som ikke får den oppmerksomheten det trenger.

Jeg får ikke sønnen min tilbake uansett hva som gjøres eller ikke gjøres med folkehelseproblemet selvmord, men jeg håper at andre skal slippe å oppleve det samme. For å få det ønsket oppfylt, må vi som samfunn slutte å snakke om personlige tragedier, og begynne å behandle selvmord som det folkehelseproblemet det er.