Trenger du noen å snakke med?

En god vei for mannen

Jeg får som mann en bekreftelse inntil et visst punkt på å mestre og være sterk, men det er en skjør plattform. Generalsekretær Leif Jarle Theis skrev innlegget til Verdidebatten i Vårt Land 17. juni 2016.
Publisert: 9. mai 2016.
Generalsekretær Leif Jarle Theis

Menn er redde for legen, skriver Bjørgulv K. Bjåen i en kommentar i Vårt Land og viser til nyere nordisk forskning om helsemessige kjønnsforskjeller. Forskningen viser at menn lever kortere liv enn kvinner, de er oftere syke og de dør oftere av sykdommen sin enn kvinner. Årsak: De søker ikke hjelp.

Kirkens SOS i Norge har de siste årene rette oppmerksomheten mot hvordan vi kan nå menn med selvmordsforebyggende tiltak. Vi lar oss utfordre av at eldre menn og unge gutter er de som oftest tar sitt eget liv. Det er fire ganger så vanlig at menn tar livet av seg enn at kvinner gjør det. Den vanligste dødsårsaken for menn mellom 15 og 30 år er selvmord - oftere enn overdoser, hjertesykdommer og trafikkulykker. Dette er tankevekkende og understreker hvor viktig den helsepolitiske utfordringen er: Hvordan få mannen til å skjønne hva han trenger, mot til å snakke om det og søke hjelp?

Det er ikke enkle svar eller lettvinte metoder å peke på her, men det er noen viktige verdier og tilnærminger jeg tror gjelder og som vi alle kan være med å fremme.

Jeg tror menn må få hjelp til å oppdage flere trygge arenaer der det er lov å kjenne på følelsene og møte livet på en ærlig måte.  Mange møtesteder for menn er preget av styrke og kontroll. Hvis jeg som mann kan være et sted der jeg ikke bare er summen av mine seire, men også ha et sted som rommer summen av mine nederlag, vil det fremme min oppdagelsesreise i mitt indre landskap. Det kan lære meg å kjenne på følelsen ved det som ikke er så greit. Jeg kan våge å oppholde meg i rommet som gjør meg trist uten straks å haste videre.  Det å bli klar over egne følelser, er forutsetningen for endring og vekst.  Jeg tror menn må oppdage språket som setter ord på følelser, og oppdage effekten av å snakke om hvordan man egentlig har det. Menn tar ofte ut følelser ved å sykle, løfte vekter og bestige fjelltopper, - og det virker -, men oftest trengs det samtaler og ord i tillegg.  Ord som beskriver følelsen av å ikke være god nok og å kjenne på ensomhet og å tape ansikt. Språk skaper en erkjent virkelighet. Det fremmer selvrespekt og aksept som er det viktigste byggematerialet for å styrke relasjoner. Når jeg kjenner meg selv og er fortrolig med hvem jeg er, kan jeg også innrømme den andre å være det samme. Det åpner for gjensidighet og trygghet i relasjoner.

Jeg tror at menn må trene opp motet til å bruke dette språket i møte med egne følelser og reaksjoner, og slik skape en kultur der det er naturlig å være ærlig om de vanskelige dagene vi opplever. Uansett hvem jeg er, hvor jeg er, om jeg er kvinne eller mann, er det et grunnleggende menneskelig behov å føle seg sett og bekreftet som den jeg er. Det vil gi styrke og innsikt til å tåle og tolke livet. Jeg får som mann en bekreftelse inntil et visst punkt på å mestre og være sterk, men det er en skjør plattform. Jeg trenger den grunnleggende tryggheten av at kjærligheten og respekten er sterkere og større enn summen av det jeg ikke mestrer og av alle mine nederlag.

Ja, dette er den politiske korrekte tilnærmingen – den androgyne livsmestringen – kombinasjonen av kvinnelige og mannlige egenskaper – den gode veien for både mannen og kvinnen. Lett å preke – men krevende å leve. Jeg tror likevel den må prekes om og pekes på for oss menn. De mest utsatte mennene må ledes til møtesteder for å lære denne livsmestringen – og møtestedene må tilpasses og romme også dem. Det er ikke gjort i en håndvending, men menn fortjener å styrke sin selvrefleksjon og lære språket for å takle følelser på en sunn og livsbejaende måte. Kirkens SOS legger i alle besvarelser til de nesten 100.000 mennene vi møter hvert år, vekt på å se, støtte og styrke dem. Noen kan kanskje få mot til å oppsøke legen sin for plagene de har. Noen kan får snakke om dødstankene sine og ambivalensen de kjenner på når spørsmålet om å leve eller dø kommer. Andre kan våge å besøke seg selv og sine følelser uten å flykte videre. Kanskje blir det skapt glimt av håp når noen forteller mannen at han er unik og verdifull og at noen er glad i ham.  

Kanskje er det langs denne veien av verdier og tilnærminger, en offensiv og målrettet helsepolitikk mot menn kan utformes for å bedre menns evne til å mestre livet – og gå til legen før det er for seint.

Leif Jarle Theis

Generalsekretær i Kirkens SOS i Norge