Trenger du noen å snakke med?

Når alt håp er ute

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser har 15 til 20 år ­kortere levetid enn resten av befolkningen. Det kan vi ikke leve med. Kronikk av Leif Jarle Theis, generalsekretær Kirkens SOS i Norge.
Leif Jarle Theis, generalsekretær Kirkens SOS i Norge

Forsker Anne Høye ved Universitetet i Tromsø har samlet ­ulike ­studier av dødeligheten blant mennesker med psykiske lidelser.
Hun er klar i sin konklusjon: Noe av overdødeligheten skyldes selvmord, men somatisk sykdom er den viktigste årsaken til tapte leveår. Dødsårsakene er ofte de vanlige folkesykdommene som hjerte-karsykdommer, diabetes, luftveissykdommer og kreft.
Høye peker på genetisk sårbarhet og usunn livsstil over tid som mulige årsaker til overdødeligheten, men er samtidig klar på at helsevesenets underbehandling av målgruppen er det store problemet.

Mestre hele livet
Regjeringen har pekt på det samme i sin nylig fremlagte strategi for god psykisk helse «Mestre hele livet» (pkt. 5.3.), og nevner tiltaket «pakkeforløp» som en helhetlig plan for den enkelte, et plan for å bygge bro mellom psykisk helsevern og somatisk behandling.
Så, er det grunn til å forvente bedring? Ja, det må det være, og strategien ­«Mestre hele livet», er offensiv. Men hvor trykker skoen, sånn egentlig?
Mer enn individuelle forhold
Det er få som har gitt oss et bedre kikkhull inn i den alvorlig psykisk syke sin verden enn ­Arnhild Lauveng. Hun har doktorgrad i samfunnspsykologi og har pekt på at ­psykisk sykdom ikke bare handler om individuelle forhold, men også om ­relasjoner, kontekst og samfunn.
Hun har selv hatt diagnosen schizofren og har i sine bøker understreket en viktig faktor som var avgjørende for at hun ble frisk: Det viktigste var håpet. Håpet om å kunne bli frisk.
Og det var nok av dem rundt henne som ikke ga næring til håpet. Det er grunn til å tro at det samme håpet om at ting kan bli bedre, også er avgjørende for dem med alvorlig psykisk lidelse.

Verdensdagen for psykisk helse
10. oktober er Verdensdagen for psykisk ­helse. Kirkens SOS besvarer hvert år omtrent 190.000 henvendelser på telefon og chat. De fleste er samtaler med mennesker med psykiske utfordringer.
Mange har gitt opp håpet. De kjenner seg utenfor og ikke verdsatt. Noen bærer på sinne og bitterhet etter krenkelser og overgrep som er vanskelige å legge fra seg.
Mange forteller om vonde opplevelser – at de ikke blir møtt av dem som skal hjelpe. De føler seg sviktet av samfunnet. De kjenner på ensomhet og trekker seg tilbake i en passiv hverdag.
For noen blir kombinasjonen usunt kosthold, for mye alkohol og medisiner en ugrei blanding.

Gjør seg utilgjengelig
Når tilliten ­mangler og tidligere erfaringer har vært negative, er det ofte ikke lett for helse­arbeidere å komme i posisjon.
Mange alvorlig psykisk syke kommer uvilkårlig lenger bak i helsekøen. De ­møter ikke opp og gjør seg ikke tilgjengelig for somatisk behandling.
Anne Høye sier at slik kan vi ikke ha det. «Vi må slutte bare å observere. Vi må gjøre tiltak og ta den somatiske helsetilstanden til personer med psykiske lidelser på alvor», sier hun til tidsskriftet Psykisk Helse (5/2016).

Tar tid
Vi vet at det å ta seg tid til å ­lytte og være et medmenneske som ­prøver å forstå, anerkjenne og støtte, er den gamle oppskriften for å føde håp hos et ­menneske om en bedre hverdag.
Kanskje er det jobb nummer én: Å møte den utsatte med kjærlighet og respekt.
Det kan gi rom for håp. Og alt ­begynner med håpet.

Leif Jarle Theis
Generalsekretær Kirkens SOS i Norge

Denne kronikken ble publisert i Vårt Land i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse i oktober 2017.