Trenger du noen å snakke med?

Samtaletips: Let etter lyspunktene

Det er mørk. Helt mørkt i rommet jeg har fått bli med inn i. Jeg er her, i ensomheten og sorgen samtalen rommer. En innskriver har åpnet hjertet sitt og trer frem, med ordene sine, og all den smerte som ligger utenfor det ordene kan beskrive. Jeg beveger meg sakte inn for å kunne være der – ved siden av – og kanskje etter hvert få anledning til å lete litt etter lyspunktene…
Lene er ansatt i Kirkens SOS.

Vi er ofte usikre på hva vi skal gjøre når vi opplever at andre har det vondt, så vi gjør gjerne det vi har blitt opplært til – vi ser det fra den lyse siden og forsøker å få folk til å føle seg bedre. Vi gir dem råd, vi kommer med oppmuntrende innspill og forsøker på alle vis vi kan komme på å ta bort det som er vondt. For det er vel ikke meningen at vi skal la folk forbli triste og fortvila?

Utfordringen er at vi ikke kan lege noens smerte ved å ta den bort fra dem. Det som hjelper er anerkjennelse og støtte, så når vi i Kirkens SOS har et samtaletips om å «lete etter lyspunktene», så handler det vel så mye om å tåle mørket. For vår opplevelse er at for å kunne lete etter lyspunkter er det viktig å anerkjenne det som er vanskelig eller mørkt for den vi snakker med. Lytte til det den andre sier og være i det – uten å prøve å fjerne det, men tåle at det er slik det er akkurat nå. Og kanskje er nettopp denne anerkjennelsen og opplevelsen av å bli tatt på alvor det største lyspunktet av alle.

Når vi anerkjenner den vi snakker med og hvordan hen har det – da dukker det ofte opp muligheter til å se andre lyspunkt også. Sammen. Lyspunkter som ligger mellom ordene og tankene. Noen ganger ligger det lyspunkter i å huske hva man kan og hva man får til. Andre ganger i et ønske som merkes eller en kjærlighet og omtanke som skinner gjennom. Selv et nærvær uten så mange ord kan lyse opp.

Gjennom årene som frivillig på krisetelefonen og SOS-chat har jeg samlet på lyspunkter som har dukket opp i ulike samtaler. En venn, et minne, musikk, fellesskap, opplevelsen av å bety noe for andre, lukten av et lite barn, bestemors helt spesielle boller, en reise, den første forelskelsen, lyden av snø som knirker under skoene, glitrende sølvsko, å stupe ut i vårvann, kjøre bil – helst en ny en og uendelig mye mer har blitt løftet frem som små glimt av lys. Jeg kunne aldri komt på dem – men når vi våger oss inn i mørket får vi også ta del i lyspunktene.

«Det er så mange som prøver å få meg til å se lyst på livet, som om at det er fordi jeg vil ha det mørkt rundt meg at jeg har det slik som dette. Det var fint å oppleve at jeg kunne finne lysene selv – når bare noen orket å høre på hvordan jeg faktisk har det. Nå har jeg små lyspunkter å bevege meg mot. Det gir meg håp. Takk.» - Innskriver til Kirkens SOS

Vennlig hilsen Lene