Frykten for følelser

Teksten er skrevet av Jan Frantzen og ble først publisert på RVTS sør sine nettsider.
Foto: Siv Dolmen

– Vi er redde for følelser, og derfor styrer vi unna dem, sier psykolog Aksel Inge Sinding, kjent for «Sa jeg noe feil?» og flere andre bokutgivelser.

Han tror det fins ganske mye affektfobi hos helsepersonell i helsevesenet, ofte uten at vi vet det selv.

– Det kommer typisk til uttrykk når vi begynner å pøse på med verktøy og teknikker for å fikse og endre pasientene, eller prøver å snakke folk ut av smerten sin og det de opplever, fremfor å møte folk der de er, sier psykologen.

Sinding mener at følelser har et dårlig rykte. At vi ofte ser på dem som noe upassende. Noe uønsket.

– Vi kan se det indirekte i måten vi snakker om det på i samfunnet. Vi gir ofte formaninger som «Nei, det må du ikke kjenne på», eller «det må du ikke føle», eller «du må holde hodet kaldt» og «ha is i magen». Å gråte snakkes om som å bryte sammen. Å bli sint snakkes om som å klikke. Vi skal ikke la oss styre av følelsene, vi skal ta rasjonelle beslutninger. Følelser blir sett på som noe vanskelig, upålitelig og ofte også noe feminint. I politikken blir også følelser ofte betegnet som noe svakt eller uønsket.

Rasjonelle følelser

Sinding jobber som psykolog og klinikkleder ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) Asker, en mindre filial av IPR Oslo, som han også var med på å starte. Han mener at følelser ofte blir ansett som en irrasjonell mindreverdig motsats til rasjonelle tanker og logikk.

– Det er en feiltolkning, og egentlig ganske trist. Et eksempel jeg husker godt er en overskrift i en avis, om en mann som hadde mistet sønnen sin. Bildet viste ham i kirken, med kisten på vei ned bak ham. Overskriften var: «Her klarer han ikke lenger holde tårene tilbake». Som om det egentlig er meningen at du ikke skal gråte når du har mistet noen. At du skal holde igjen og ha en slags iskald, fornuftig selvbeherskelse eller ro, sier Sinding.

Han anser det som en misforståelse at følelser er grunnleggende ulogiske og irrasjonelle.

– Hvis du står på fortauet og barnet ditt løper ut i gata, og du blir redd og løper ut og henter barnet ditt – så er frykten en følelse. Og den er i høyeste grad rasjonell. Den er verdifull og nyttig. Og hvis noen behandler deg skikkelig dårlig, tråkker på deg, ydmyker deg, og du blir sint – så er det også rasjonelt. Det er logisk, det er bra, og det er lurt, fordi det får deg til å handle. Det samme gjelder hvis andre plager deg, kritiserer deg, og du trekker deg litt tilbake og unngår dem for å ikke pådra deg mer kritikk. Det er masse rasjonelt i våre grunnleggende følelser, sier psykologen.

Frykten for følelser

Her skiller Sinding mellom primær- og sekundærfølelser. Primærfølelser er grunnleggende og umiddelbare følelsesmessige reaksjoner, mens sekundære følelser er reaksjoner på primærfølelsene. Typiske sekundærfølelser er raseri, angst, håpløshet og fortvilelse.

– Det er de sekundære følelsene som typisk har gitt følelser dårlig rykte. Det er når vi er i sekundærfølelser at vi gjør ting som ikke er bra for oss selv og andre: vi kjefter på barna våre når vi føler oss maktesløse, vi unngår å ta opp vanskelige og viktige ting fordi vi er redde for å miste, vi trekker oss unna partneren vår eller blir rasende og gjør dem til fiende selv om vi innerst inne trenger nærhet. Vi får raseriutbrudd på jobben, og sender sinte e-poster til sjefen når vi føler oss ydmyket eller ikke anerkjent. Men dette er bare en måte å føle på, og problemet er at alle følelser blir dømt på samme grunnlag, sier Sinding.

Han mener dette ofte handler om frykt. Frykt for følelser – i oss selv og andre.

– Når mennesker har det vondt tenker vi ofte intuitivt at vi må hjelpe dem ut av smerten, eller at det å være der er farlig. Det ligger implisitt en idé om at følelser i seg selv er skadelige. Det tror ikke jeg. Jeg tror ikke det å kjenne en følelse i sin reneste form i kroppen kan skade oss. Det er et naturlig system vi har med oss i kroppene våre. Det som er skadelig, er det vi gjør for å unngå følelsene våre, sier Sinding.

Må oppleves
Han forklarer at psykisk uhelse typisk kjennetegnes av usunne måter å unngå følelsene sine.

– Åpenbart kan vi også gjøre ting som er skadelige for oss, typisk når vi vil vekk fra smerte eller den synes kaotisk eller overveldende, ofte fordi den er sekundær over annen dypere smerte. Vi kan skade oss selv, sulte oss, overspise, gamble, drive risikofylt atferd, bli rasende og skade andre. Men følelsene i seg selv er ikke farlige, sier psykologen.

Og han understreker: Mennesker – inkludert helsepersonell – kan ikke bare høre at følelser ikke er farlige å være i. De må oppleve det selv.

– Derfor tror jeg helsepersonell må jobbe med sine egne følelser for å bli bedre til å møte andres. Det er den viktigste skolen for å lære å stå i møte med et annet menneske og støtte dem. Gjennom å jobbe med oss selv og forstå egne følelser, og kjenne hva som hjelper, blir vi bedre til å tilby gode emosjonelle og relasjonelle betingelser for pasientene igjen, sier Sinding.

Det er også viktig med kolleger og noen å kunne snakke med når det er vanskelig som terapeut.

– Det finnes så mange steder der helsepersonell går på jobb, har masse timer, og så går hjem igjen uten å snakke med en eneste kollega om hvordan de har hatt det i disse menneskemøtene. Det tror jeg gjør oss slitne, fortvilet og omsorgstrøtte. Og at det blir vanskeligere og vanskeligere å gi god hjelp, sier psykologen.

Trenger trygg kontakt

Fastgrodde systemer og dokumentasjonskrav er et tema mange er opptatt av innen psykisk helsevern. Sinding opplever at dette ofte skaper en avstand i kontakten mellom partene, og kan gjøre noe med dynamikken i terapi.

– Det finnes kvalitativ forskning som viser at mennesker som ønsker å ta livet sitt, opplever at distansen til helsepersonell blir enda større når de blir møtt med selvmordsvurdering og masse spørsmål. I alle tiltakene kan helsepersonellets egen frykt for at det skal gå galt, eller de skal få et liv på samvittigheten, skinne gjennom og skremme pasienten enda mer. Men i det øyeblikket du er i ekstrem desperasjon eller kaos, så trenger du først og fremst trygg kontakt med noen som kan være med deg og hjelpe deg å skape mening i kaoset, forklarer han.

Det samme gjelder, ifølge Sinding, diagnoser og kartlegging.

– Hvis vi starter terapi med masse spørsmål og utredning, etablerer vi raskt en rolle der terapeuten er eksperten som skal finne ut hva som feiler deg. Da kan pasienten bli ganske passiv, og ikke ta opp de tingene som faktisk er viktigst for dem. Hvis jeg heller starter med å spørre: «Fortell meg, hva opplever du som vanskelig? eller «Hvordan er det å være her akkurat nå?», så får jeg umiddelbart kontakt med noe som er viktig for dem. Jeg tror menneskene vi møter som hjelpere innerst inne har svaret på hva de trenger, og vil støtte dem best mulig i den søkingen.

Skeptisk til diagnosemodellen

Sinding mener også det tidvis er for stort fokus på ord, språk og informasjon i kommunikasjonen mellom hjelper og den det gjelder.

– Vi har en veldig sterk tro på at informasjon endrer mennesker. At hvis vi forteller folk hva som er lurt å gjøre, så gjør de det. «Spis sunt», «tren», «tenk annerledes» eller «gjør sånn her». Men det er masse vi vet som er bra for oss, som vi ikke gjør. Vi trenger ofte utforske på et dypere plan hvordan mennesket har det, og hva som hindrer det i å gjøre gode ting for seg selv. Dette er en emosjonell og tidvis ganske seig prosess, og handler ikke bare om å få god informasjon eller raske verktøy. Derfor trenger vi terapeuter som ikke primært er opptatt av å finne løsninger, merkelapper eller gi råd, men av å være best mulig samtalepartner for akkurat dette mennesket, så det kan forstå seg selv bedre, sier Sinding.

Han er skeptisk til diagnosemodellen, slik den ofte brukes i dag.

– Diagnoser er i utgangspunktet betegnelser på tilstander, ikke årsaksforklaringer. Men i praksis blir de ofte brukt som om de forklarer hvorfor noen har det vondt. Jeg har hørt psykologer si: «Vi undersøkte, og det var ingenting vanskelig som foregikk i barnets liv. Barnet hadde bare pådratt seg panikkangst.» Det gjorde inntrykk på meg. Ingen «pådrar seg» panikkangst. Psykiske lidelser er ikke som virus eller bakterier som tar bolig i deg over natten. Misforstå meg rett: Biologi betyr masse – gener, temperament, sensitivitet – absolutt. Men når kroppen reagerer med angst og følelsesmessig smerte, er det som regel noe dette mennesket kjenner på og står i, som er vanskelig.

– Jeg har full forståelse og respekt for at diagnoser er avstigmatiserende og reduserer tabuer. Samtidig kan psykologiske faguttrykk ha en tendens til å fremmedgjøre den subjektive opplevelsen på. Det går fra å handle om noe et menneske opplever, til å bli fagord og merkelapper, og det gir oss ikke nødvendigvis et bedre vokabulær for å snakke om hvordan vi har det, forklarer Sinding.

Han avslutter med å understreke at hjelpere ikke kan ta ansvar for å endre andres smerte.

– Man kan ikke ta bort sårene de har med seg, eller ta ansvar for at de skal få det bedre. Men man kan ta ansvar for å være en en så god samtalepartner som mulig, og lage de rette betingelsene for at dette mennesket skal føle seg hørt, sett og forstått.