Vi må snakke om hva jobben vår gjør med oss

Teksten er skrevet av Anne Line Diesen i Kirkens SOS
og ble først publisert i suicidologi utgave 1/2026

Jeg tror jeg leste det i avisen. Eller ble jeg ringt opp av en tidligere kollega? Uviktige detaljer er borte. Uansett, jeg husker hva jeg følte. En enorm tristhet. Nå, mange år etter skriver jeg noen linjer til en som ikke er her lenger:

Du var knapt tenåring da jeg møtte deg første gang. «Jeg vil dø» sa du. Du hadde sagt det lenge, du hadde sagt det til mange før meg. Jeg sa mye, altfor mye tenker jeg nå. Jeg ble redd, kjente avmakt, lette febrilsk etter lyspunkt som ikke fant klangbunn hos deg i det hele tatt. I dag ville jeg møtt deg på en annen måte, ikke så redd for stillhet og vanskelige spørsmål. Har blitt vant til å snakke om død og selvmord. Jeg har mer kunnskap og erfaring. Hva om det likevel ikke hadde hjulpet med en klokere versjon av meg? Hva om du likevel valgte å dø? De urolige spørsmålene blander seg inn i tankene og tryggheten jeg har opparbeidet meg.

Jeg har jobbet med selvmordsforebygging i mange år: ved Nordlandssykehuset, i Kirkens bymisjon og de siste 12 årene i Kirkens SOS Tunsberg, der jeg er leder. Etter hvert har jeg opparbeidet meg en trygghet. Men da jeg var ny i faget, var spørsmålene mange.

Mange jeg møter føler seg utrygge

Når jeg tenker tilbake på ungdommen vi mistet, kjenner jeg av og til lettelse over at personen ikke døde på «min vakt». Det er en egoistisk tanke, men den er reell. Jeg tror jeg ville brukt mye tid på å føle skyld da, kanskje også skam. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg klarte ikke å hjelpe. Hva gjør det med oss som jobber med dette, å jobbe med det? Det hender jeg er ute og holder foredrag for aktører som Kriminalomsorgen, Nav og andre samarbeidspartnere, og da er dette noe jeg ofte spør om. Gjennom å dele mine egne erfaringer, får jeg mange fortellinger tilbake. Mange forteller at de er redde for å spørre om en annen person tenker på selvmord.

De føler seg ikke trygge på hva de skal gjøre dersom vedkommende svarer ja. Noen har fortalt at de ikke spør fordi de ikke har anledning til å følge opp, og flere forteller at de går hjem fra jobb og er redde for hvordan vedkommende har det.

Jeg ble bekymret for mine egne barn

Da jeg var nyutdannet, tok jeg flere ganger med meg jobben inn i privatlivet mitt. I flere år holdt jeg selvmordsforebyggingskurs gjennom Vivat, der budskapet var at det var mulig å hindre selvmord dersom man klarte å være årvåken og gjenkjenne tegn på at noen var selvmordsnære. I jobben jeg samtidig hadde ved Nordlandssykehuset, møtte jeg mange etterlatte – søsken og foreldre.

Jeg var profilert i lokalavisen, som prosjektleder for selvmordsforebyggende arbeid rettet mot ungdom. Stillingen ble opprettet etter at flere ungdommer i et avgrenset område hadde tatt sitt eget liv. Dette var en tid med lite åpenhet om selvmord, og mange tok derfor kontakt med meg både på jobb og privat når de var bekymret for sine nærmeste. Plutselig ble jeg en slags «ekspert» på selvmordsforebygging, og jeg strakk meg langt for å dele kunnskapen min. Jeg gikk også inn i samtaler med selvmordsnære.

Hjemme hadde jeg egne ungdommer, og jeg begynte gradvis å bekymre meg mer enn nødvendig. Var ikke sønnen min litt mer taus nå, og hadde ikke datteren min egentlig forandret seg ganske mye det siste året? Hvem er de nye vennene hennes? Hvordan har sønnen min det egentlig? Det virker som det ikke er så stas med den nye kjæresten lenger.

Tryggheten kommer gradvis

Jeg ser det tydelig nå, mange år senere: Det jeg opplevde, var helt normal atferd hos ungdom som begynner å utvide radiusen for å bygge sin egen identitet. Men tanken på at selvmord kunne ramme mine egne barn eller deres venner, gjorde meg overdrevent på vakt overfor signaler. I bakhodet lå også tanken om hvor mislykket jeg ville føle meg om det skjedde uten at jeg forsto det – jeg, som til og med var i gang med et masterstudium innen suicidologi.

Belastningen begynte å bli for stor. Jeg trakk meg fra studiet og skiftet jobb.

I Kirkens SOS jobber jeg igjen med selvmordsforebygging. Gjennom grundig opplæring tilstreber vi at de frivillige skal kjenne seg trygge på å spørre om selvmordstanker. Selv om kampanjer forteller oss at det er viktig og ikke farlig å spørre, sitter det langt inne for mange. Tryggheten kommer gradvis, og den forsterkes når de frivillige møter selvmordsnære på chat eller telefon. Da oppdager de at det stemmer, at det er en lettelse for den som kontakter Kirkens SOS at den frivillige bringer selvmord som tema inn i samtalen.

Ingen skal være alene på vakt

Å være frivillig i møte med det eksistensielle krever mot, og Kirkens SOS tar på største alvor at frivillige blir berørt av dette. Det er alltid minst to på vakt sammen. Før vaktene avsluttes bruker vi tid på å sette ord på egne følelser som har blitt vekket gjennom vanskelige samtaler. Vi har til enhver tid over tusen frivillige landet rundt, og målet vårt er at disse ikke skal ta med seg bekymringer og tanker etter vaktens slutt. Dersom de likevel kjenner på uro, får de tilbud om ekstra veiledning. Jeg tror den systematiske tilnærmingen der vi tar vare på hverandre skaper et trygt rom som de frivillige tar med seg i møte med innringere og dem som skriver til oss.

Men er alle som jobber i feltet, like bevisste på å snakke om hvordan de har det i jobben sin? Mitt inntrykk er at det varierer mye. De som jobber akutt, har ofte gode rutiner for å debriefe, men hva med alle behandlere som sitter med klienter og pasienter alene?

Da jeg nylig hørte et foredrag med psykologen Bergljot Gjelsvik, sa hun at mange allmennleger kvier seg for å spørre om selvmord. I boken «Inn i krisen» skriver hun i kapittel 9 om en lege som hadde jobbet med suicidal problematikk nesten hele yrkeslivet. Da hun spurte ham hvordan det hadde vært, sa han: «Forferdelig. Jeg har vært redd hele tiden.»

Å kjenne ansvar for en annen person som ikke ønsker å leve, kan være svært belastende om du kjenner deg alene – enten du er fagperson, en ungdomsarbeider eller en saksbehandler.

Jeg tror på å utruste mennesker

Hva gjør det med oss å jobbe med selvmord? Jeg får snakke for meg selv, og spørre: Hva har det gjort med meg? Ja, jeg har vært overdrevent bekymret. Men med tiden har jeg også blitt tryggere. Nå vet jeg at jeg tør å spørre andre om selvmordstanker, både privat og på jobb.

At jeg, i de fleste av mine yrkesaktive år skulle engasjere meg i selvmordsforebygging, ser jeg på som en tilfeldighet. Valget om å søke jobb i Kirkens SOS var derimot gjennomtenkt. Jeg tror på det vi gjør: å utruste medmennesker til å våge å gå inn i de mørke tankene sammen med en ukjent. Det er godt å vite at jobben bidrar til at tusenvis av mennesker landet rundt går i sine nærmiljøer med grunnleggende trygghet og kunnskap om vanskelige samtaler.

For meg bidrar samtaler med frivillige, fagfolk og etterlatte til at engasjementet holdes levende. Men med ujevne mellomrom dukker opplevelsen opp igjen: følelsen jeg hadde under mitt første møte med en selvmordsnær ungdom, og tankene i ettertid.

Da jeg møtte denne personen, jobbet jeg i Utekontakten i Bodø – jeg var nyutdannet pedagog og kunne ingenting om selvmordsforebygging. Frykten for å si eller gjøre noe feil kan jeg fortsatt kjenne på. Men kanskje er det nettopp dette møtet som er en grunn til at jeg jobber i Kirkens SOS i dag. Når noen som ligner på denne personen sier at de vil dø, vil jeg at de skal bli møtt av trygge voksne med kunnskap og omsorg som bærebjelker i samtalen – voksne som tåler å lytte gjennom mørket, og som vet at en stripe av lys kan komme smygende inn i samtalen.