Denne natta var det mange frivillige på vakt rundt i landet. Jeg merket at klokka faktisk gikk ganske fort. Kanskje var det fordi det var mange telefoner. Mange som ville snakke om jula. Noen gruet seg. Klokka passerte halv to på natta. Jeg sjekket hvor mange linjer som var påkoblet. 18 linjer, men alle var opptatt. De som ringte nå ville få en beskjed om at de måtte vente eller ringe senere. Jeg tenkte at det er ganske fantastisk at det sitter 18 frivillige spredt rundt i hele landet klokka 2 på natta. Og likevel var det ikke nok. Denne natta kunne vi visst vært dobbelt så mange.
Telefonen ringte mens jeg satt og tenkte. Jeg kjente meg ikke trøtt. Det var altfor mye som skjedde. «Hei du har kommet til Kirkens SOS!». I den andre enden hørte jeg stemmen til en dame. Jeg tenkte at hun sannsynligvis hadde levd en stund. Det er rart hvordan bildene i hodet skapes av små ting. Jeg så for meg en gammel dame med grått hår, briller og gode runde kinn. Øynene hennes var sterke og smilet var aldri langt unna. «Jeg lurer på om du kunne tenke deg å lese et vers av Deilig er jorden for meg». Hun hørtes ikke trist ut, selv om hun fortalte at hun ikke skulle feire jul sammen med noen. Hun hadde så mye å se tilbake på som hun var glad for. «Klart jeg vil gjøre det» sa jeg, «men er det ok for deg om jeg synger i stedet for å lese? Jeg liker å synge, skjønner du, og julesanger er jo aller best med melodi.» Humøret steg, selv om hun ikke hørtes trist ut i utgangspunktet. Hun hadde vel kanskje ikke forventet den responsen.
«Hvordan skal du feire jula da?» spurte jeg. Det ble litt mer stille i den andre enden. Det var visst ingen å feire med. Og beina var slik at hun kom seg ikke ut. Det eneste selskapet hun fikk på julaften var hjemmehjelpa, men de hadde jo ikke mye tid å bruke på henne. Jeg kjente at fargene endret seg. Det var ikke bare lyse tråder i livsveven hennes. Hun var ensom. Hun hadde strengt tatt ingen å vende seg til. Et snev av smerte kunne høres i stemmen hennes, men som den livskunstneren hun var, ville hun ikke la seg fange av det mørket.
«Kunne du ta et vers til av sangen?» spurte hun. Det endte med at jeg sang alle versene. Jeg hørte at hun smilte; «Jeg har hatt et godt liv! Jeg vil ikke klage. Jeg har så mye å være takknemlig for! Men akkurat nå er dere den stroppen som jeg holder fast i!». Setningen traff meg med stor kraft.
Etter å ha snakket en stund til, takket jeg for samtalen og sa «husk at vi alltid er her», og ønsket god jul. I den andre enden hørte jeg en gammel smilende dame med grått hår og krøller si; «Takk for samtalen! Det var godt å ha noen å prate med! God jul!»