Av generalsekretær i Kirkens SOS, Johannes Heggland
Bak hvert anrop finnes et menneske som trenger noen som lytter – ikke i morgen, ikke neste uke, men akkurat nå.
Dette er virkeligheten vi står i.
Samtidig går vi inn i påsken. For mange er det årets lyseste avbrekk: sol i fjellet, latter i solveggen, venner og fellesskap. For andre er påsken det motsatte. En stille, tung tid der ensomheten får større plass og den psykiske smerten blir mer påtrengende. Når møteplasser stenger og hverdagsstrukturer faller bort, blir det som allerede er vanskelig, ofte enda tyngre å bære.
Kontrastene er brutale. De utspiller seg ikke minst på skjermene våre. Mens noen deler bilder av fellesskap og glede, sitter andre alene bak lukkede dører og gjentrukne gardiner. Avstanden kan føles uendelig lang til alt det fine andre opplever.
Det er gjerne da telefonene ringer hos oss.
I Kirkens SOS er vi på vakt – hele døgnet, hele året. Også i påsken. Over 1000 frivillige medarbeidere stiller opp, natt og dag, for å møte mennesker i krise. De er ikke der for å gi raske løsninger, men for å se, støtte og styrke alle som trenger et medmenneske som lytter.
Det er en livsviktig beredskap.
Likevel er det en brutal sannhet at vi ikke rekker å svare alle. Pågangen er så stor at en del av dem som ringer oss ikke kommer igjennom. Vi lover å gjøre det vi kan for å utvide kapasiteten, slik at vi når visjonen vår: «Alltid et medmenneske å snakke med når livet er vanskelig».
På kveldstid er også chatten vår, SOS-chat, åpen. Her er det særlig unge som tar kontakt. De skriver det de ikke klarer å si høyt. Ofte for aller første gang. Mange forteller om selvmordstanker. Om å ikke orke mer. Om å stå alene i det som føles uutholdelig.
Det haster når vi får slike meldinger.
For livskriser tar ikke ferie. Selvmordstanker gjør det heller ikke. Men midt i fortellingen om det som tynger, kan glimt av håp komme til overflaten.
Vi ser det hver dag. Midt i smerten finnes det ofte små glimt av noe annet – en tanke, en relasjon og en mulighet. Noe som kan vokse, hvis noen er der og lytter.
Noen som svarer.
Det er det dette innlegget handler om. Ikke bare om Kirkens SOS, men om et samfunnsansvar. For vi kan alle være det medmennesket for noen. Og vi kan alle havne der at vi selv trenger en stemme i andre enden.
Derfor må vi sørge for at noen faktisk svarer.
Ikke bare i påsken. Men alltid.
For én samtale kan være forskjellen på å holde ut – eller å gi opp.
God påske!
