I intervju-serien «Mine beste tips» får du råd og vink fra ulike mennesker, med et nært forhold til høyst ulike tema. Alle tipsene finner du litt lenger nede.
Oslo-avdelingen til landets største døgnåpne krisetjeneste med frivillig bemanning: På et lukket kontor står en 33-åring med øret mot livets svarteste sider. Samt noen av de lyseste, presiserer hun. Maya er frivillig i Kirkens SOS og vil gjerne være på fornavn:
– På telefon, chat og melding møter vi mennesker i alle livssituasjoner, hver dag og natt, hele året. Selv om kontakten alltid er anonym, på begge sider, er det viktig å skjerme privatlivet. For min del meldte jeg meg til tjeneste her etter å ha gått gjennom en tøff periode personlig.
– Hvor tøff da?
– 24 år gammel fikk jeg en nasjonal lederjobb. Men meg selv ledet jeg særdeles dårlig: Jeg tok ikke pauser, logget aldri helt av og ble så utbrent at jeg blant annet hadde selvmordstanker daglig. Jeg følte på stor skam og turte ikke å fortelle det til noen. Etter hvert skjønte jeg at bare det å snakke med en som lytter, kan starte noe veldig bra. Der begynte veien tilbake for meg, og nå har jeg vært i full jobb i flere år.
– Returen er mildt sagt interessant i seg selv. Aller først: Kirkens SOS melder om 71.000 henvendelser hittil i år, 7500 flere enn i fjor. Tallet tilsvarer 28 skjebner hver time, døgnet rundt. Hva er de vanligste temaene?
– Ensomhet, i alle farger og fasonger, går igjen. I Norge er det enda flere ensomme enn statistikken viser, etter min erfaring: Også folk med familie, barn og jobb kan kjenne på dyp ensomhet i eget liv. Andre tar kontakt på grunn av verdenssituasjonen, økonomiske bekymringer, plutselige livskriser. Mennesker som står i mye vondt over tid, kan nå et bristepunkt. Mange henvendelser handler om selvmordstanker.
– Hva sier du da?
– Kirkens SOS besvarte 52 samtaler om selvmordstanker i døgnet i fjor. Er situasjonen akutt, følger vi faste rutiner. Uansett tema og alvorlighetsgrad er tilnærmingen ofte den samme: «Jeg er her for deg, jeg tåler å høre alt du har å si. Kan du si litt mer om hva du tenker og føler akkurat nå?» Det viktigste jeg gjør, er å stå i smerten sammen med den andre. Og tydelig formidle at jeg tåler det.
– På hvilken måte?
– Ved å stille meg åpen, lytte, lete etter håp. Lite kan slå følelsen av å få være til stede i andre menneskers vonde følelser, det er skikkelig, skikkelig meningsfylt. Det største som kan skje på en vakt, er samtalene som starter på bunn og slutter med at du hører at den andre legger på med et smil.
– Hvor vanlig er det?
– Nå svarer jeg ut fra personlige erfaringer: Å bli lyttet til, uten at noen nødvendigvis skal komme med løsninger, kan endre alt. «Takk for at du får meg til å ville leve», er et talende sitat fra chatten vår. Selv om navnet tyder på det motsatte, er Kirkens SOS livssynsåpen. Blant 1000 frivillige er alle slags trosretninger representert. Og på 11 sentre over hele landet tar vanlige folk, ikke spesialister, pulsen på samfunnet på måter som få andre vet om.
– Innsiden av nordmenns ensomhet i dag: Hvordan kan den høres ut?
– «Jeg har så lyst til å si god morgen til et levende menneske.» Eller: «Jeg ringer bare for å si god natt til noen.» Selvfølgelig er det trist at samfunnet er blitt sånn. På den annen side er det fantastisk fint med det genuint mellommenneskelige som ligger bak disse dagligdagse henvendelsene.
– Kun kort: Veien ut av egne selvmordstanker?
– Etter at jeg turte å snakke om dem, klarte jeg å anerkjenne at de var der og dermed jobbe med selvmordstankene. Og så begynte jeg å samle på takknemlighet.
– Samle?
– Ja, Gleden over kaffekoppen om morgenen. Synet av en soloppgang. «Bitte små» ting. Så bygget jeg ut «samlingen». I dag gleder jeg meg særlig over et uttrykk her på huset: Vi redder dagen for mange. Og livet for noen. Hva kan være større enn det?
Samtalepartnerens praktiske råd:
1. «Støtte og trøst»
«Det sies at 90 prosent av tankene vi har i dag, er de samme som vi hadde i går. Så hvis vonde tanker dominerer, er det desto viktigere å stoppe denne «kvernen». Kirkens SOS tilbyr «et lyttende medmenneske», som det heter, for å gi støtte og trøst, og begge parter er alltid anonyme. Hele døgnet kan du ringe 22 40 00 40. Eller skrive til oss på chat eller e-post.
2. «Uten begrensninger»
«Kirkens SOS var først knyttet til Bymisjonen, men er i dag livssynsåpen. Det de to fortsatt har felles, er diakoni, det vil si en form for sosialt arbeid som i moderne form i Norge ble introdusert av Cathinka Guldberg. Hun grunnla moderne sykepleie her i landet. Uansett religion, legning, tro eller ikke-tro: Alle kan kontakte Kirkens SOS, alle kan bli frivillige.»
3. «Den gode stillheten»
«En god, meningsfylt samtale skal ha plass til gode pauser også. Ja, den slags stillhet er deilig, pleier jeg å si. Når det blir stille i telefonen, tenker jeg: Hva tenker innringeren på nå? Så lar jeg det gå en stund. For når det skjer noe virkelig viktig mellom mennesker, trenger vi både tid og stillhet. Våger begge parter å være i stillheten, kan fine ting skje.»
4. «Kan lyse opp»
«Et gammelt ordtak sier: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Og hver gang jeg har snakket med en innringer, håper jeg at vedkommende føler seg litt lettere til sinns. Akkurat hva som deles, spiller ingen rolle. På et av kursene for frivillige i Kirkens SOS lærte jeg: Også et nærvær eller fellesskap uten mange ord kan lyse opp.»
5. «Vern om møtene»
«Aldri har vi mennesker vært så tilgjengelig for hverandre som nå. Likevel øker ensomheten. Å ringe til en hjelpetelefon bare for å høre en ekte stemme, er nok typisk for vår tid: Nære, gode menneskemøter blir vanskeligere og vanskeligere å få til. Jeg tar meg i dette selv: Hvorfor ikke ringe til noen du kjenner? Eller møte dem fysisk? Ikke bare tekste?»
6. «Avlogget til stede»
«Frem til jeg måtte sykmeldes på grunn av utbrenthet: Døgnet rundt var jeg pålogget og tilgjengelig, uten å lage meg mellomrom til å tenke lange, sunne tanker. Og med et hode fullt av tunge tanker klarer man ikke å finne løsningene selv. I dag, på fritiden, er jeg som oftest avlogget verden og til stede i eget liv. Konsekvent. Og anbefaler det konsekvent til alle andre.»