Plutselig satt jeg der med en melding fra en mann som hadde bestemt seg for å avslutte sitt eget liv. Ordene hans var mørke, tunge, fylt av smerte. Jeg ba om en sjanse til å snakke med ham først. Han avslo. Så forsvant han - men ikke før han hadde etterlatt seg et navn og et sted. Som om han ville bli funnet. Som om han ba om hjelp likevel.

Den dramatiske første chatsamtalen var heldigvis ikke den første opplevelsen jeg hadde med Kirkens SOS. Det første møtet var mye hyggeligere, og mindre dramatisk - da jeg var 8 år gammel. Det var da jeg oppdaget at mamma var en engel. En hemmelig superhelt. Som stod opp midt på natten for å lytte til mennesker som hadde det vondt. Jeg husker hvor stolt jeg var. Tenk å ha en mamma som brukte natten sin på å gi håp til noen som trodde de var alene i mørket. Allerede da bestemte jeg meg for å gjøre det samme selv. Da jeg ble gammel nok.

Nesten 25 år senere meldte jeg meg som frivillig i Kirkens SOS, og allerede i inntakssamtalen kjente jeg det - her hører jeg hjemme. Jeg ble møtt med varme, trygghet og en opplæring som lærte meg å virkelig lytte. Ikke for å fikse, ikke for å komme med råd, men for å være der.

Noen samtaler er store, livsviktige. Andre handler om noe helt hverdagslig – et TV-program, en katt, en kopp te. Men for den som ringer eller skriver, kan det være akkurat den samtalen som holder dem oppe til neste dag. Vi vet aldri hvor viktig en samtale kan være, og jeg har stor respekt for alle som kontakter Kirkens SOS. Vi gjør alt vi kan for å svare alle – alltid.

Dessverre klarer vi kun å svare på halvparten av henvendelsene. Vi trenger flere frivillige medarbeidere. Å rekruttere og lære opp nye medmennesker til å besvare krisetelefon og chat er ressurskrevende. Vi er helt avhengige av mennesker som tror på kraften i en samtale. Mennesker som deg.

Opplysningene fra mannen i den dramatiske første chatsamtalen var så alvorlige og detaljerte at vi måtte varsle. Jeg ville gjøre alt jeg kunne for å hjelpe han. Sammen med en erfaren medvakt ringte vi AMK-sentralen. De reagerte raskt. Blålys ble sendt ut til adressen hans. Og så?

Jeg vet ikke. Jeg fikk aldri vite hvordan det gikk. Slik er det ofte i Kirkens SOS. Vi slipper taket i mennesker vi har holdt igjennom mørket, og må stole på at vi gjorde alt vi kunne. Jeg finner trøst i det.

Hilsen Pia,
frivillig i Kirkens SOS