Året alle lærte å ro
Hva er det egentlig som skjer med oss når et helt land kjenner at vi hører sammen?
Vi jublet med mennesker vi aldri har møtt, grått over mennesker vi aldri kjente og sett hvordan fremmede stiller opp for hverandre når livet plutselig snus på hodet. Kanskje har denne tiden minnet oss om noe vi lett glemmer i hverdagen.
At vi trenger hverandre.
Vi fulgte fotballgutta gjennom VM, holdt pusten foran skjermene. Men det var ikke bare målene som traff oss. Vi så voksne menn gråte i armene på hverandre. Vi så et lag som løftet hverandre, og en landslagssjef som snakket om hvor viktig trygghet og tilhørighet er, også for dem som presterer på aller høyeste nivå.
Og etter en av seirene rodde spillerne sammen i feiringen. Et lite, lekent øyeblikk, men også et bilde som ble sittende: Alle tok åretak i samme retning.
Vi fikk kjenne hvordan det er å høre til, også vi som aldri har sett en fotballkamp, var plutselig en del av laget.
Da brannen rammet Krokstadelva, var det ikke jubel som samlet mennesker, men omsorg. Mange mistet hjem og trygghet. Andre kom med det de kunne bidra med. Fremmede stilte opp for fremmede. Det er noe fint ved hvordan vi kan gå fra å heie på hverandre til å hjelpe hverandre når livet brått forandres.
Og kanskje er det den følelsen vi bør holde fast ved.
For vi kjenner den igjen når naboer stiller opp for hverandre, når fremmede åpner dørene sine for mennesker som har mistet alt, eller når noen bruker av sin tid til et menneske som trenger det.
Olaf Tufte visste noe om betydningen av å ha mennesker rundt seg. Bare dager før han døde, hadde han vært på Årungen, tett på yngre roere. Han hadde vunnet medaljene sine, men var fortsatt til stede for andre. I minnene om ham fikk ikke bare prestasjonene plass. Også mennesket som delte erfaring, viste interesse og stilte opp, ble løftet fram.
Kanskje er det noe av det viktigste vi etterlater oss:
Ikke bare det vi fikk til, men hvordan andre opplevde å bli møtt av oss.
Kong Harald hadde fått oppleve et Norge samlet rundt fotballgutta. Slottsplassen var fylt av mennesker som hadde kommet for å hylle laget. Flaggene vaiet, jubelen steg, og for en stund kjentes det som om hele landet rodde i takt.
Bare kort tid senere samlet vi oss igjen. Denne gangen ikke for å juble, men for å ta farvel med kongen vår. Blomster ble lagt ned, minner delt og takknemlighet uttrykt. Et land som hadde jublet sammen, fant også rom for å sørge sammen.
Midt i dette la vi i Kirkens SOS merke til noe: Det ble stillere på telefonene våre.
Under fotball-VM opplevde Kirkens SOS færre telefonhenvendelser enn vanlig. Vi vet ikke sikkert hvorfor. Men det fikk oss til å undre: Hva betyr det for oss mennesker å være en del av noe større, å kjenne at vi hører til?
Men hvordan tar vi vare på dette «vi-et» når folkefesten er over, blomstene visner og hverdagen vender tilbake? Må vi vente på neste store begivenhet eller tragedie før vi igjen kjenner hvor mye vi betyr for hverandre?
For noen kriser får ingen overskrifter. Ingen sirener. Ingen blomster på døra. De skjer hos mennesker som går på jobb, lager middag og svarer «det går fint», selv når livet er alt annet enn fint.
Kanskje begynner det nettopp her: Med å se litt mer. Spørre en gang til. Lytte litt lenger. Fellesskap skapes ikke bare når hele Norge samles, men også i det stille, mellom to mennesker.
Vi har kjent hvordan det er å ro sammen. Men noen ror fortsatt alene.
I Kirkens SOS møter frivillige mennesker som trenger noen å snakke med. Du kan ikke alltid gjøre vannet roligere. Men du kan være den som lytter, og tar noen åretak sammen med et menneske som trenger det.