Da «Sarah» ringte på døra til Bredtveit kvinnefengsel en høstdag i 2022, føltes det som om livet var i fritt fall. Ti minutter på to var hun fri. Klokka to var hun fange. Mobilen ble tatt fra henne, eiendelene låst inn, og hun fikk utdelt en rød joggedress. Hun ble fulgt til en liten celle med en tynn blå madrass, og den tunge jerndøren ble låst bak henne. – Ingenting ble som før, sier hun.
Det var nettene som slo hardest. Lyder som bar godt mellom cellene. Skrik. Hyling. Utagering som spredte seg i korridorene – akkurat slik betjenten hadde advart om.
Frykten når hun våknet: Har alle overlevd natta?
Et fellesskap av arr
På luftinga møtte hun kvinner fra hele verden. Det var smil og humor, men også mye smerte. Særlig la hun merke til arrene – nye og gamle – historier risset inn i huden til kvinner som bar mer enn man kunne forestille seg. – Mange av oss hadde det vondt. Selvmordstanker var ikke unormalt – det var mer unormalt å ikke ha dem.
Men de fleste sa likevel ikke noe til betjentene. Når du deler en mørk tanke, blir det journalført, og siden det stilles strenge krav til betjentene som skal ivareta sikkerheten kan konsekvensene kan bli tunge – belteseng og isolasjon. Derfor ble mye av det vanskelige holdt tilbake, bak låste dører.
En morgen i 2023 gikk det galt. En av kvinnene tok livet sitt. Hun var ikke norsk. Hadde få besøksmuligheter. Falt utenfor fellesskapet. – Hadde hun hatt noen å snakke med – virkelig snakke med – kunne det kanskje gått annerledes.
40 minutter – og en mulighet til å puste
De innsatte får låne telefon og har 40 ringeminutter i uka. Det er lite, men de minuttene kan bety mye. En kort samtale med mamma, barna eller noen fra utsiden kan gi et øyeblikks ro.
Men de tyngste tankene holder mange for seg selv. – Du vil ikke belaste de andre innsatte. Hvis du sier noe til betjenten, er du redd for konsekvensene og du vil i alle fall ikke bekymre mamma. Da blir du helt alene med alt som gjør vondt.
2. juni – en viktig åpning
2. juni i år åpnet alle norske fengsel for at de innsatte kunne ringe krisetelefonen til Kirkens SOS på lik linje med mennesker utenfor murene. Et trygt sted å slippe tankene ut uten risiko og uten journalføring – og uten å legge byrder på andre innsatte eller familie.
Bare et medmenneske i den andre enden, som tåler å høre det som er vanskelig.
I fengslet har telefonlinjen hatt positiv effekt: Kvinner som ringte kom roligere tilbake til cella. Det var mindre uro. Mindre vonde følelser som bygget seg opp.
"Sarah" forteller at muligheten for å bruke Kirkens SOS i fengselet senker terskelen for å ta kontakt etter soning. En periode som kan være sårbar og oppleves overveldende. Kirkens SOS kan bidra med en viktig følelse av kontinuitet og støtte mens man tilpasser seg livet etter soning.
– Dette redder liv
For «Sarah», som ble løslatt for tre måneder siden, er det ingen tvil: – Dette redder liv i norske fengsler.