Du får den nødvendige opplæringen - stol på det

«Det beste med å være frivillig er følelsen man får når innringeren takker for praten, og jeg merker at det går litt bedre – eller at det gjør litt mindre vondt» sa Egil under avslutningssamtalen sin i vinter. Da hadde han vært frivillig medarbeider i krisetjenesten Kirkens SOS i tretten år

I store deler av sitt yrkesaktive liv pendlet Egil til jobb i Ålesund. Reisen tar en times tid, med en fergetur over fjorden og korresponderende buss inn til byen. Egil trivdes med reiseruta, så da det var på tide å pensjonere seg i 2012 og han så seg om etter noe nytt å engasjere seg i, var det ikke noe avskrekkende med reiseveien til Kirkens SOS sitt vaktrom -i Ålesund.

Egil meldte sin interesse høsten 2012, etter å ha blitt utfordret av en bekjent. Det var flere frivillige i den samme bygda, og dermed ble det litt lettere å kaste seg på. Etter å ha fylt ut et søknadsskjema og gjennomført en samtale med en ansatt, begynte han på innføringskurs samme høst. Her fikk han blant annet opplæring i hvordan man kan tilrettelegge for trygge samtaler der det er vanskelig å få praten i gang, og i motsatt fall; hvordan man kan strukturere en samtale der samtalepartneren gjerne vil fortelle mye på en gang. Og kanskje aller viktigst: hvordan man noen ganger gjør lurest i å «sitte på hjelpehendene sine»: Å motstå fristelsen til å gi råd, dele erfaringer eller fikse ting, og i stedet la den andre få snakke. Vi har tross alt to ører, og bare én munn. Særlig dette siste var spennende for Egil, som kom fra et praktisk anlagt yrkesliv der det var naturlig å fokusere på problemløsning.

Så, like før jul, hadde Egil sin første vakt. «Det var spennende, det var som å komme inn i en ny verden». Heldigvis hadde det vært en del praktisk trening underveis i kurset, og på de første vaktene var det med en fadder som kunne oppsummere litt mellom samtalene. Dermed ble ikke overgangen så brå som man kunne ha fryktet.

Den personlige oppfølgingen fortsetter også etter opplæringsperioden. Man har alltid en medvakt tilgjengelig som man kan rådføre seg med, og vakten avsluttes alltid med en utsjekk. Her kan de frivillige oppsummere vakten, og dele erfaringer de tar med seg videre. Og etter hvert som man får bedre selvtillit og etablerer rutiner og vaner på vakt, inviteres man inn til jevnlige veiledninger sammen med de erfarne medvaktene. På den måten fortsetter man å utvikle seg år etter år, og man unngår å gå på autopilot. Og nye frivillige får mulighet til å dra nytte av andres erfaringer.

Åtte år etter den første vakta, i mars 2020, stengte covid-pandemien ned hele landet -inkludert vaktrommet der Egil kom for å ta vaktene sine. Den tekniske avdelingen i Kirkens SOS gikk nå i gang med å få på plass utstyr, programmer og opplæring til frivillige som kunne ta vakter hjemmefra. Egil var en av disse frivillige, han hadde allerede datamaskinen klar. Etter kort tid var han innrullert i en ny hjemmevaktsturnus.

Men én sak var å ordne det praktiske, som arbeidsrom og datamaskin. Noe ganske annet var å erstatte møtene mellom de frivillige medarbeiderne. Mange av de frivillige har tross alt dette sosiale fellesskapet som en viktig del av engasjementet sitt – det gjelder ikke minst når man er nypensjonist, som Egil var på dette tidspunktet.

Under pandemien ble dette løst ved at man organiserte hjemmevaktene nasjonalt, og kalte inn til videosamtaler i forbindelse med hver vakt. I stedet for fysisk oppmøte og fysisk «innsjekk» på vaktrommet, møtte Egil nå medvakter fra alle deler av landet, gjennom skjermen. Dette systemet fungerte så godt at det ble grunnlaget for en permanent hjemmevaktsordning etter pandemien. Da vaktrommene etter hvert åpnet opp igjen, innså Egil at han trivdes så godt med hjemmevakt at han fortsatte med det resten av frivilligkarrieren sin.

Neste år fyller Egil 80 år. Verken hørselen eller energinivået er det samme lenger, og etter en medarbeidersamtale i vinter kom han frem til at dette kunne være en god tid å avslutte tjenesten på. Men Egil har ikke sluppet taket i Kirkens SOS helt. Han følger med på hva Kirkens SOS gjør, og sender en gang i blant beskjed til de ansatte når han har innspill til det han ser. Han også en ambassadør som fremsnakker Kirkens SOS og frivillig arbeid lokalt. Egil er spesielt opptatt av at flere som han selv, altså personer uten helsefaglig bakgrunn, skal tørre å melde seg til tjeneste; «Du får den opplæringen som er nødvendig – stol på den, så går det bra!»