Å være frivillig i Kirkens SOS handler ikke om å gi de rette svarene. Det handler mer om å bruke ørene for å ta imot et annet menneskes sitt liv.

Det var Covid som sendte henne til Kirkens SOS. Ikke fordi hun selv trengte noen å prate med, men fordi det ble viktig å være noe for andre i en krevende tid.

– Jeg hadde tenkt en stund på å engasjere meg i frivillig arbeid. Nå var tiden der. Vi sto plutselig midt i en pandemi, jeg mistet jobben og nå trengte jeg noe meningsfullt å gjøre i en tid der livet sto på vent og kjentes meningstomt, sier «Lina».

God opplæring

Hun er i dag en av de nærmere 90 frivillige ved Rogalands-kontoret til Kirkens SOS. Som alle andre frivillige startet hun med et 40-timers innføringskurs. Der lærte hun hvordan man kan lytte, se, støtte og styrke de som tar kontakt. Uansett årsak. Alle skal bli møtt med respekt, som mennesker med iboende verdighet.

– Jeg merket fort at tjenesten ikke bare handlet om tall, antall samtaler og rett samtaleteknikk. Den handlet om å være noe for andre mennesker – at jeg kunne være medmennesket Lina og nå mennesker på en nærere og mer omsorgsfull måte gjennom «linsen» av frivillig-rollen og ved hjelp av samtale-verktøyene. Og da kjente jeg; «dette vil jeg være med på». Det gav liksom mening fra dag en, sier Lina.

Ta imot

Til tross for god opplæring var den «perfeksjonistiske refleksen» noe hun måtte bearbeide den første tiden.

– Det er lett å gå i fellen og tenke man må være gjennomført og flink, og jeg følte stadig på at jeg ikke var flink nok. Etter litt tid og god veiledning ble det klart for meg at de som ringer ikke trenger en som er flink og har alle svarene, men de trenger en som er omsorgsfull, lyttende og som ønsker å snakke med dem. Kirkens SOS er en medmennesketjeneste der vi gir innringeren vår tilstedeværelse her-og-nå, sier Lina.

Værende relasjon

– Tenk å ha et slikt samtalerom som Kirkens SOS tilbyr, der hvem som helst kan ringe og bli møtt av et medmenneske uten at de trenger pakke det inn og pynte på historien sin. Samtalen trenger heller ikke ende opp i noe godt eller avklart. Det er superverdifullt. De som ringer oss, får ringe, og de får ringe igjen. Vi dropper dem ikke selv om samtalen blir mørk og følelsene store. Vi «slår ikke opp» med dem eller overlater dem til seg selv. Vi er en viktig relasjon for mange i sårbare tider. En relasjon som er der. Som tåler å være der, sier Lina engasjert.

– Det er enormt verdifullt å kunne bli hørt, sett og tålt på den måten for dem som kanskje ikke har noen andre som kan ta imot, og gjerne føler seg forlatt i livet, sier Lina.

Gir mye

Slike samtaler kan være krevende, og noen vil kunne tenke at andres mørke kan ta både energi og livsgnist fra oss. Slik er det ikke, ifølge Lina.

– Jeg opplever det motsatte. Ved å tillate oss selv å være der for andre, blir vi gitt tillit som bygger noe sterkt i oss selv, sier hun.

– Du får øvelse i å være stødig og trygg i krevende samtaler, bygger robusthet og øker toleransegrense og forståelse i møte med andre mennesker. Jeg vil påstå at denne typen frivillig arbeid er karakterbyggende og utvider horisonten vår på en måte som også kan gjøre oss romsligere og til bedre mennesker i hverdagen ellers. Slik opplever jeg at tjenesten belønner meg i mitt eget liv.

Mye varme

For å stå i en slik tjeneste over tid, er det derfor viktig med god oppfølging. Den får de frivillige, forteller Lina.

– Kirkens SOS er en organisasjon som gir tilbake til oss frivillige, og den er like varm og medmenneske-fokusert inni som i arbeidet utad. Vi har gode rutiner for ivaretakelse av hverandre på vakt, vi tilbys veiledning i grupper eller en-til-en med en ansatt om vi ønsker det. Der kan vi lette hjertet om samtaler som har gjort inntrykk på eller tynget oss, og vi kan få hjelp om det er noe i samtalene som er utfordrende eller vanskelig for oss.

Som frivillig bør man også ha et avklart forhold til egen bagasje og ha en trygghet og robusthet i bunn.

– Det betyr ikke at man må være uten livsbagasje. Levd liv gir menneskekompetanse som kan hjelpe oss å være til stede med innringeren og romme det vonde, presiserer Lina.

Livet som ressurs

Selv hadde hun flere vonde livshendelser med i bagasjen. En av dem er at hun mistet søsteren i selvmord for ti år siden. 

– Det er en smerte som det har tatt lang tid å bearbeide, og et savn som alltid er der. Men nå har jeg kommet til et sted der tapet også har blitt en verdifull ressurs i samtale med andre. Da jeg begynte i Kirkens SOS kunne jeg bruke denne vonde erfaringen i omsorgsarbeid som frivillig.

– Tapet av søsteren min, som jeg var veldig glad i, har også vært hovedmotivasjonen min i ønsket om å engasjere meg som frivillig. Da var det naturlig at valget falt på akkurat Kirkens SOS som er landets største selvmordsforebyggende krisetjeneste. Jeg er stolt av å være en liten brikke i en tjeneste som alltid er til stede når livet er sårbart og vondt, med en visjon om at samtale og medmenneske-støtte kan lindre og stryke mennesker i krise, og at dette kan redde liv, sier Lina. 

Litt skepsis

Da Lina begynte i Kirkens SOS, gikk hun inn i tjenesten med nysgjerrighet, men også en tanke skepsis mot hva det kristne fundamentet i organisasjonen ville bety for henne som frivillig.

– Jeg har ikke selv noe religiøst utgangspunkt, selv om jeg etter hvert tenker at «det kan røre seg mye mellom himmel og jord likevel». Jeg skulle ønske samfunnet hadde et system for medmenneskelighet og opplever at dette er en mangelvare i et sekulært samfunn der ensomheten er stor og mange faller utenfor. Kirken, og andre religioner, setter dette i system, integrerer det i verdisynet sitt og lar det bli en del av hverdagen på en måte mange mennesker som ikke er religiøse, ikke opplever.

Bønn fra dypet

Samtaletilbudet til Kirkens SOS er livssynsåpent og krever ikke noe bekjennelse verken fra innringer eller de frivillige. Det eneste som kreves er at den frivillige skal kunne be en bønn dersom innringer ber om det. Den delen av troen fascinerer Lina.

– Jeg ber gjerne for innringer og det gjør alltid inntrykk på meg. Bønn setter spotlight på det som beveger seg i kjernen på oss. Når vi øser ut det som ligger på hjertet, sender vi det på en måte fra oss og ut i universet. Bønn hjelper oss å sette ord på det som ligger og verker i hjertet: Det vi trenger, det vi ønsker oss, det vi har tapt, det vi har savnet. Det skjer noe godt når vi anerkjenner det som rører seg i oss, og vi kan få lindring. 

PS. Lina heter ikke Lina. Hun har fått et annet navn fordi frivillige også skal få være anonyme på linje med innringer.

God opplæring

Hun er i dag en av de nærmere 90 frivillige ved Rogalands-kontoret til Kirkens SOS. Som alle andre frivillige startet hun med et 40-timers innføringskurs. Der lærte hun hvordan man kan lytte, se, støtte og styrke de som tar kontakt. Uansett årsak. Alle skal bli møtt med respekt, som mennesker med iboende verdighet.

– Jeg merket fort at tjenesten ikke bare handlet om tall, antall samtaler og rett samtaleteknikk. Den handlet om å være noe for andre mennesker – at jeg kunne være medmennesket Lina og nå mennesker på en nærere og mer omsorgsfull måte gjennom «linsen» av frivillig-rollen og ved hjelp av samtale-verktøyene. Og da kjente jeg; «dette vil jeg være med på». Det gav liksom mening fra dag en, sier Lina.

Ta imot

Til tross for god opplæring var den «perfeksjonistiske refleksen» noe hun måtte bearbeide den første tiden.

– Det er lett å gå i fellen og tenke man må være gjennomført og flink, og jeg følte stadig på at jeg ikke var flink nok. Etter litt tid og god veiledning ble det klart for meg at de som ringer ikke trenger en som er flink og har alle svarene, men de trenger en som er omsorgsfull, lyttende og som ønsker å snakke med dem. Kirkens SOS er en medmennesketjeneste der vi gir innringeren vår tilstedeværelse her-og-nå, sier Lina.

Værende relasjon

– Tenk å ha et slikt samtalerom som Kirkens SOS tilbyr, der hvem som helst kan ringe og bli møtt av et medmenneske uten at de trenger pakke det inn og pynte på historien sin. Samtalen trenger heller ikke ende opp i noe godt eller avklart. Det er superverdifullt. De som ringer oss, får ringe, og de får ringe igjen. Vi dropper dem ikke selv om samtalen blir mørk og følelsene store. Vi «slår ikke opp» med dem eller overlater dem til seg selv. Vi er en viktig relasjon for mange i sårbare tider. En relasjon som er der. Som tåler å være der, sier Lina engasjert.

– Det er enormt verdifullt å kunne bli hørt, sett og tålt på den måten for dem som kanskje ikke har noen andre som kan ta imot, og gjerne føler seg forlatt i livet, sier Lina.

Gir mye

Slike samtaler kan være krevende, og noen vil kunne tenke at andres mørke kan ta både energi og livsgnist fra oss. Slik er det ikke, ifølge Lina.

– Jeg opplever det motsatte. Ved å tillate oss selv å være der for andre, blir vi gitt tillit som bygger noe sterkt i oss selv, sier hun.

– Du får øvelse i å være stødig og trygg i krevende samtaler, bygger robusthet og øker toleransegrense og forståelse i møte med andre mennesker. Jeg vil påstå at denne typen frivillig arbeid er karakterbyggende og utvider horisonten vår på en måte som også kan gjøre oss romsligere og til bedre mennesker i hverdagen ellers. Slik opplever jeg at tjenesten belønner meg i mitt eget liv.

Mye varme

For å stå i en slik tjeneste over tid, er det derfor viktig med god oppfølging. Den får de frivillige, forteller Lina.

– Kirkens SOS er en organisasjon som gir tilbake til oss frivillige, og den er like varm og medmenneske-fokusert inni som i arbeidet utad. Vi har gode rutiner for ivaretakelse av hverandre på vakt, vi tilbys veiledning i grupper eller en-til-en med en ansatt om vi ønsker det. Der kan vi lette hjertet om samtaler som har gjort inntrykk på eller tynget oss, og vi kan få hjelp om det er noe i samtalene som er utfordrende eller vanskelig for oss.

Som frivillig bør man også ha et avklart forhold til egen bagasje og ha en trygghet og robusthet i bunn.

– Det betyr ikke at man må være uten livsbagasje. Levd liv gir menneskekompetanse som kan hjelpe oss å være til stede med innringeren og romme det vonde, presiserer Lina.

Livet som ressurs

Selv hadde hun flere vonde livshendelser med i bagasjen. En av dem er at hun mistet søsteren i selvmord for ti år siden. 

– Det er en smerte som det har tatt lang tid å bearbeide, og et savn som alltid er der. Men nå har jeg kommet til et sted der tapet også har blitt en verdifull ressurs i samtale med andre. Da jeg begynte i Kirkens SOS kunne jeg bruke denne vonde erfaringen i omsorgsarbeid som frivillig.

– Tapet av søsteren min, som jeg var veldig glad i, har også vært hovedmotivasjonen min i ønsket om å engasjere meg som frivillig. Da var det naturlig at valget falt på akkurat Kirkens SOS som er landets største selvmordsforebyggende krisetjeneste. Jeg er stolt av å være en liten brikke i en tjeneste som alltid er til stede når livet er sårbart og vondt, med en visjon om at samtale og medmenneske-støtte kan lindre og stryke mennesker i krise, og at dette kan redde liv, sier Lina. 

Litt skepsis

Da Lina begynte i Kirkens SOS, gikk hun inn i tjenesten med nysgjerrighet, men også en tanke skepsis mot hva det kristne fundamentet i organisasjonen ville bety for henne som frivillig.

– Jeg har ikke selv noe religiøst utgangspunkt, selv om jeg etter hvert tenker at «det kan røre seg mye mellom himmel og jord likevel». Jeg skulle ønske samfunnet hadde et system for medmenneskelighet og opplever at dette er en mangelvare i et sekulært samfunn der ensomheten er stor og mange faller utenfor. Kirken, og andre religioner, setter dette i system, integrerer det i verdisynet sitt og lar det bli en del av hverdagen på en måte mange mennesker som ikke er religiøse, ikke opplever.

Bønn fra dypet

Samtaletilbudet til Kirkens SOS er livssynsåpent og krever ikke noe bekjennelse verken fra innringer eller de frivillige. Det eneste som kreves er at den frivillige skal kunne be en bønn dersom innringer ber om det. Den delen av troen fascinerer Lina.

– Jeg ber gjerne for innringer og det gjør alltid inntrykk på meg. Bønn setter spotlight på det som beveger seg i kjernen på oss. Når vi øser ut det som ligger på hjertet, sender vi det på en måte fra oss og ut i universet. Bønn hjelper oss å sette ord på det som ligger og verker i hjertet: Det vi trenger, det vi ønsker oss, det vi har tapt, det vi har savnet. Det skjer noe godt når vi anerkjenner det som rører seg i oss, og vi kan få lindring. 

PS. Lina heter ikke Lina. Hun har fått et annet navn fordi frivillige også skal få være anonyme på linje med innringer.