Med stemmen som bro

Arne (71) er en av nærmere 1000 frivillige for Kirkens SOS rundt om i landet. Minst en gang i måneden bruker den pensjonerte lektoren nattetimene på å svare på anrop fra innringere til den døgnåpne krisetelefonen.

På spørsmål om hvordan frivilligengasjementet startet må Arne tilbake til høsten 1970 og tiden som fersk student i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Arne fikk raskt nye venner, en av disse var Tor som lå ett år lenger fram i studieløpet. Det som startet som et kort møte for å overta Tors grunnfagsbøker, utviklet seg utover høsten til vennskap. Sammen med andre studievenner diskuterte de politikk og andre samfunnsspørsmål som opptok dem, før det etter noen måneder ble plutselig stille fra Tor.

I flere dager ringte Arne rundt til felles venner for å finne ut hva som kunne ha skjedd med kameraten. Ingen visste. Etter en tid fikk han til slutt et tips om å ringe Ullevål for å spørre etter vennen der. I etterkant har han flere ganger tenkt at vennene kanskje ikke hadde ordene for å forklare hva som hadde skjedd, og at det derfor var lettere for dem at han ringte sykehuset selv.

Nært og sjokkerende

– Jeg var sikker på at det hadde vært en ulykke, at han kanskje hadde vært med i en trafikkulykke eller at han hadde falt. Da jeg ringte Ullevål, sa de bare: «Du får sjette avdeling». Jeg kjente meg umiddelbart på tynn is, jeg visste at dette var avdelingen for psykiatri. Tor hadde forsøkt å ta sitt eget liv, og ingen av oss rundt hadde forstått at han hadde det vondt. Etter noen dager fikk jeg lov til å besøke ham på sykehuset, og jeg husker ennå følelsen av at jeg ikke ante hva jeg skulle snakke med ham om. Det eneste jeg visste, var at jeg ikke kunne snakke om novemberværet i hovedstaden. Bak støvete sykehusplanter snakket vi sammen. Jeg husker godt den merkelige følelsen av å snakke med en jeg kjente så godt og likevel føle meg så utrygg.

Til tross for den nervøse starten utviklet samtalen seg fint. Arne fikk vite mer om bakgrunnen for det som hadde skjedd. Odelsgutten Tor ville ikke drive familiegården videre, noe som hadde skapt full krise i forholdet til faren og som til slutt ble så vanskelig at Tor ikke ønsket å leve videre. Historien endte bra, Tor fikk et godt liv og de to har ennå kontakt. Nøyaktig femti år senere er den gjennomgripende følelsen av å mangle ord fortsatt med Arne når han svarer på telefoner for Kirkens SOS. Ikke fordi han nå mangler ord, men fordi han vet hvor viktig det er å finne frem til ordene for at han skal klare å gå inn i det som kan være vanskelig å snakke om, sammen med innringer.

– Dette var mitt første møte med det selvmordsnære. Jeg husker det som så konkret, så nært og så sjokkerende. Hele opplevelsen av å gå fra ubehjelpelighet og sjokk på sykehuset til å se «en ny Tor» etter noe tid lærte meg at den som har det vondt, kan se verden med helt andre øyne. Jeg lærte at én sky kan skape bare gråvær og få alt til å virke mørkt, og at når det er slik så trengs det noen rundt som sier: «Hallo du! Det finnes noe annet».

Samtaler fylt av muligheter

Arne begynte som frivillig våren 2017 etter at han så et intervju med lederen for Kirkens SOS i lokalavisen der han bor. Temaet i saken var at de trengte flere frivillige. Som pensjonist passer det godt å ta nattevakter uten masse gjøremål som må rekkes over neste dag. Som erfaren frivillig har han fått seg noen faste rutiner som han følger. Blant annet tar han alltid en dusj før han drar hjemmefra til nattevakt for å lure kroppen til å tro at det er morgen. Etter vakt blir arkene han har notert på underveis i samtalene, makulert for at ikke ting fra samtalene skal «sette seg» og bli med ham videre.

– Oppgaven som frivillig handler for meg om noe sterkt livsbejaende, positivt og nødvendig i samfunnet. Når mennesker får brutt is og snakket sammen om det som er viktigere enn været, kan det utenkelige skje. At det alltid finnes muligheter for å få den som ringer inn til å se noe annet enn bare gråvær, er for meg en kjempemotivasjon for å svare på anrop.

Arne er mest opptatt av de krevende samtalene hvor noen har mista retning og sitter fast i noe tungt, som han sier.

– I en slik samtale trenger jeg å vite mer enn at det er trist. Derfor er det viktig for meg å få innringer til å snakke om situasjonen sin, at han eller hun snakker seg varm på en måte. Underveis i samtalen prøver jeg å lytte til det innringer ikke snakker om, det han eller hun hopper over. Det er jo bare slik for de fleste av oss at det er mer krevende å snakke om ondets rot enn en flis i fingeren. Derfor er jeg også opptatt av å hemningsløst rose den som ringer inn. At den som har det vondt ringer inn til oss, viser jo en enorm kraft og et mot i seg selv. «Så flott at du ringte!» er alltid noe av det første jeg sier i en samtale. Vi må huske på at vi mennesker er mottakelige for ros også når vi er redde. Alle samtaler er fylt av en ny mulighet. Muligheten for at vi kan gjøre vonde ting mindre vonde og bidra til at livet blir en god arena igjen. Min jobb er å være bevisst på de mange mulighetene som åpner seg når jeg løfter av røret.

På jakt etter undere

– Vi er kanskje litt på jakt etter undere i denne jobben, tenker Arne. Han snakker om kraften i et ord og i å se og tro på andre mennesker. – Hjelpeløsheten jeg kjente bak de støvete plantene på Ullevål hjelper meg på den måten at jeg ikke tar lett på en eneste samtale fordi jeg vet at ord kan hjelpe og at det ikke nødvendigvis er lett å forstå at andre har det vondt.

Når samtalen kommer inn på viktigheten av å bli sett, siterer Arne fra Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin».

– «Vi er ikke forenet i lengselen etter fremmede planeter. Vi er forenet i lengselen etter hendenes innside». Dette sitatet peker på noe grunnleggende som er like viktig i dag som den gang. Mykles ord er sterke for meg fordi jeg grunnleggende tror på betydningen av å bli sett. Innringer blir jo ikke sett, men vi kan gi en opplevelse av at han eller hun blir det med stemmene våre som bro.

- Skrevet av Kjell, en av våre frivillige, etter samtale med Arne

Les mer om frivillighet ved Kirkens SOS her