Vi møttes.
Eller, vi møttes ikke, vi hørtes, og føltes og deltes.
Det var en dirrende nærhet. Et nærvær sterkere enn jeg har opplevd med mennesker som har vært en cm unna ansiktet mitt.
Kinn mot kinn, gikk vi sammen. Oppover og nedover. Innover og utover.
Fra mørke til lys, fra lys til mørke.
Vi lo. Vi gråt. Vi holdt om hverandre.
Det var et felleskap der alt ble sett. Det vonde, det skamfulle, det som egentlig ikke kan sies med ord. Det som har vært skjult så lenge og for så mange. Det ble løftet fram i lyset – og det tålte lys. Det viste seg at det ikke var en skammens historie, men en overlever sin historie.
Tenk at jeg kunne fortelle. Tenk at det likevel ikke var min feil. Tenk at jeg kanskje, kanskje har livets rett. Jeg har tenkt at jeg ikke har det. Jeg har tenkt at jeg er feil. Så er jeg kanskje riktig – men utsatt for feil. Det er noe helt annet.
Kinn mot kinn kikket vi på verden sammen. På min verden. Fra mitt perspektiv. Det var ikke så skummelt å se når du satte deg så tett at du nesten, nesten så det samme som meg. Men du så på det uten skam, uten skader, uten å ha kjent det… Du kunne se et annet perspektiv. En annen meg.
Innover og utover. Oppover og nedover. Bakover og fremover. Nå er det fremover. Fyrlykt. Håpsbærer.
Du bar byrden min. Dere bærer den nå med meg.
Jeg har altfor mye – men sammen med dere kan jeg klare det. Jeg klarer det. Jeg klarer å få mer hjelp. For jeg har lyst til å leve, elske, oppleve, og se verden som DU så fint med ordene dine beskrev at den kunne være. Den verden man ser med håp i øynene.
Jeg har håp i øynene.
Skrevet etter samtale med en innringer som ringte for å fortelle om sitt møte med Kirkens SOS.