Vi feirer at 15 nye frivillige har fullført høstens innføringskurs ved vaktsenteret i Bergen og nå har tatt sine aller første telefonvakter. En av dem er Margunn. Vi tok en prat med henne om hvordan oppstarten har vært og hvordan det opplevdes å ta imot sin aller første samtale som frivillig i Kirkens SOS.
Publisert: 27. november 2025.
Da Margunn ble pensjonist, ønsket hun å bruke tiden på noe meningsfullt. Hun meldte seg som frivillig i Kirkens SOS, selv om det var skummelt og hun ikke hadde erfaring med dette fra før. Hun ville gjøre en forskjell for andre.
Før første samtale steg pulsen
– Før den første prøvevakten var jeg skikkelig nervøs. Det var dagvakt, og jeg var sammen med to andre fra innføringskurset. Det hjalp veldig å kjenne på den støtten, forteller Margunn.
Før hun tok på seg hodetelefonene og trykket på den grønne knappen som åpner for samtaler, kjente hun at pulsen steg.
– Jeg måtte trekke pusten dypt og minne meg selv på at dette er vanlige mennesker jeg skal snakke med, som om jeg møtte dem i butikken eller på gaten. Jeg skal ikke være noen ekspert, jeg skal bare være et medmenneske.
En ny hverdag som pensjonist
Margunn har arbeidet hele yrkeslivet sitt i bank- og finansbransjen. Da hun ble pensjonist, bestemte hun seg for å ta styring over den nye tilværelsen.
– Jeg var redd for å havne i mistrivsel. Det å slutte å jobbe og bli pensjonist er jo en stor omveltning. Etter noen måneder begynte jeg å lete etter noe meningsfullt å bruke tiden min på. Jeg søkte på frivillige organisasjoner på nettet, og så dukket dere opp. Jeg ringte svogeren min, som har vært frivillig her lenge, for dette føltes litt skummelt, sier hun.
Før Margunn startet som frivillig var hun usikker på hvilket ansvar hun tar på seg når hun skal snakke med mennesker som vurderer å ta sitt eget liv.
– Det var skummelt, men jeg ville utfordre meg selv
– Jeg tenkte: Hva slags ansvar tar jeg egentlig på meg når jeg skal snakke med mennesker som kanskje vurderer å ta sitt eget liv? Det var uvant og litt skremmende, men samtidig kjente jeg at jeg måtte utfordre meg selv. Det viktigste var ønsket om å kunne være der for dem som ringer, som trenger noen å snakke med. Det var drivkraften.
Under prøvevakten fikk Margunn støtte fra ansatte på senteret underveis i vakten.
– Det var godt å høre at det ikke er mitt ansvar hva som skjer etter samtalen, det var viktig at det ble sagt. Det handler om å være til stede der og da, å lytte, og å gi noen følelsen av at de ikke er alene. Det betyr så utrolig mye.
Margunn kjørte hjem etter vakt med et smil om munnen. Å høre innringere takke henne for at hun virkelig tok seg tid til å lytte, gjorde inntrykk.
Etter første vakt
Etter sin første vakt følte Margunn seg oppløftet.
– Jeg var så glad og fylt opp med energi da jeg dro hjem! Jeg hadde flere samtaler der folk oppriktig takket for at jeg lyttet. Det var akkurat sånne øyeblikk jeg hadde håpet på, og så fikk jeg oppleve dem på første vakt! Jeg smilte i bilen hele veien hjem, sier hun.
– Jeg får energi av takknemlighet. Og jeg føler mestring når noen takker for samtalen. Mestringsfølelsen er viktig for oss mennesker, og jeg opplever at jeg har bidratt til å gi noen en bedre hverdag enn den de hadde før de ringte.
Hun forteller at hun aktivt anvender samtalemetodikken fra innføringskurset. Spørsmålet "Kan du fortelle mer om det?" fungerer fint for å få andre til å åpne seg.
Grundig kurs og et trygt fellesskap
Alle nye medarbeidere i Kirkens SOS må ta et 40 timers innføringskurs før de blir frivillige.
– Jeg ble imponert over hvor grundig og godt opplegget var. Det var ikke bare teori på en kveld og så rett ut i vakt. Vi fikk god tid mellom samlingene til å fordøye og øve. Og de praktiske samtaleøvelsene var verdifull trening.
Margunn gjennomførte innføringskurset sammen med 14 andre deltakere, i alderen 20 til 70 år, ved vaktsenteret i Bergen.
– Det har vært en fantastisk opplevelse å se at så mange velger å bruke fritiden sin på andre og særlig at det er så mange unge studenter. Jeg tenkte: Så utrolig flotte dere er! Midt i studier og eksamener velger dere likevel å engasjere dere for andre. Jeg er virkelig imponert, sier hun entusiastisk.
– Jeg får livsvisdom, takknemlighet, og følelsen av mestring. Og det betyr alt, sier Margunn.
– Det gir livet mitt mening
Når vi spør hvorfor hun ønsker å være frivillig, svarer hun uten å nøle:
– Fordi jeg vil bety noe for andre. Det gir livet mitt mening. Det føles som å gi en gave, det gjør du ikke av plikt, men du gjør det fordi du får noe tilbake. Jeg får livsvisdom, takknemlighet, og følelsen av mestring. Og det betyr alt.
