Veven og livet hånd i hånd

Refleksjoner – veven og livet hånd i hånd

De siste årene har jeg forsøkt å endre kursen på livet mitt, blant annet gjennom å utvikle meg som vevkjerring og frivillig medarbeider i Kirkens SOS. At veven kan brukes som et bilde på selve livet, og vevkjerringa som vakt i Kirkens SOS, opplevde jeg for en tid tilbake. Det startet med at jeg måtte tre noen hovler i renninga på veven. Dette er et strategisk område for å prege strukturen i stoffet. Jeg hadde valgt gal oppskrift, men visste jeg kunne rette opp feilen ved å tre hovlene på nytt.

Senere på dagen var jeg på vakt i Kirkens SOS, og et par av samtalene gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg. Den første samtalen handlet om uønskede bilder som hadde blitt spredt på internett. Innskriver opplevde trusler og engstet seg for konsekvensene: -Tror du ansiktet mitt er med? Kan bildene slettes? Tror jeg blir paranoid, skrev hun. Neste innskriver var i dyp sorg. Jeg måtte klype meg selv i armen, husk å tåle den andres smerte uten å gå inn i din egen…. Husk, jeg skal: Se. Støtte. Styrke. På vakt i Kirkens SOS er samtalene mange og utfordringene likeså. Det handler om andre menneskers angst, erfaringer med mobbing, overgrep og bekymringer for kjæresten. -Og det er godt å ha medvaktene å drodle med underveis, vi gir hverandre styrke og gode refleksjoner.

Tilbake i vevstolen ser jeg parallellene til menneskelivet tydelig for meg. Renninga er knyttet ferdig, med en klar begynnelse og slutt. Styrken avhenger av materialet som er valgt. Tråder kan ryke, men repareres. Strukturen avhenger av hvordan hovlene er tredd og trøene er knyttet. Dette kan møysommelig endres underveis. Renninga kan kuttes. Da er det over. Veven skal veves og livet skal leves…

I veven legges tråd etter tråd, med skille mellom. Jeg kan velge kvalitet, grovhet og farge. Innslag av noe morsomt innimellom, for å få variasjon kanskje. I livene våre har vi også til en viss grad valgmuligheter, hvis vi er blant de priviligerte som har muligheten. Det kan bli friksjon og kluss i veven – som i livet. De som tar kontakt med oss i Kirkens SOS har som oftest støtt på mange utfordringer på sin vei. Har jeg som SOS-medarbeider rett til innsyn i eller meninger om dette livet? Jeg har behov for litt innsyn, ikke fortida og heller ikke fremtida, men her og nå. Jeg lytter og forsøker å forsterke innslag i innskrivers livsvev: Se, støtte og styrke. Er det så svart at du planlegger å kutte hele livsnerven? Jeg kan være sammen med deg i din smerte, jeg lytter og jeg leser det du skriver. Hvis du selv vil - kan jeg kontakte ambulansen.

Chattestønna ble egentlig mye lettere å bære da jeg forsto at jeg som frivillig i Kirkens SOS verken kan eller skal fikse andre menneskers liv. Jeg skal prioritere å være et medmenneske for deg som tar kontakt her og nå. Jeg har lært meg å lytte til alle slags historier, noen overgår min fantasi.

Men, kanskje er det ikke alle ordene som gjelder, men noe i situasjonen her og nå som innringer eller innskriver trenger hjelp til å se? Det er virkelig mange vurderinger å tenke gjennom når man sitter på vakt i Kirkens SOS. For egen del vil jeg nok i framtida se for meg veven, og spørre meg sjøl: Hvilke verktøy skal jeg ta i bruk denne gangen?
Så enkelt og samtidig så komplisert kan et møte være…
Livet og veven

Ragni, frivillig medarbeider i Kirkens SOS