Den natta var det mange frivillige rundt i landet. Jeg merket at klokka faktisk gikk ganske fort. Kanskje var det fordi det var mange telefoner. Mange som ville snakke om jula. Noen gruet seg. Klokka passerte halv to på natta. Jeg sjekket hvor mange linjer som var påkoblet. 18 linjer, men alle var opptatt. De som ringte nå ville få en beskjed om at de måtte vente eller ringe senere. Hvis Kirkens SOS hadde ringt tilbake kunne de sluppet det, men de frivillige som sitter på vakt tar kun imot telefoner som kommer inn. Jeg tenkte at det er ganske fantastisk at det sitter 18 frivillige spredt rundt i hele landet klokka 2 på natta. Og likevel var det ikke nok. Denne natta kunne vi visst vært dobbelt så mange.
Telefonen ringte mens jeg satt og tenkte. Jeg kjente meg ikke trøtt. Det var altfor mye som skjedde. «Hei du har kommet til Kirkens SOS!». I den andre enden hørte jeg stemmen til en dame. Jeg tenkte at hun sannsynligvis hadde levd en stund. Det er rart hvordan bildene i hodet skapes av små ting. Jeg så for meg en gammel dame med grått hår, briller og gode runde kinn. Øynene hennes var sterke og smilet var aldri langt unna. «Jeg lurer på om du kunne tenke deg å lese et vers av Deilig er jorden for meg». Hun hørtes ikke trist ut selv om hun fortalte at hun ikke skulle feire jul sammen med noen. Hun hadde så mye å se tilbake på som hun var glad for. «Klart jeg vil gjøre det» sa jeg «, men er det ok for deg om jeg synger i stedet for å lese? Jeg liker å synge skjønner du, og salmer er jo aller best med en melodi.» Humøret steg selv om hun ikke hørtes trist ut i utgangspunktet. Hun hadde vel kanskje ikke forventet den responsen.
«Hvordan skal du feire jula da?» spurte jeg. Det ble litt mer stille i andre. Det var visst ingen å feire med. Og beina var slik at hun kom seg ikke ut. Det eneste selskapet hun fikk på julaften var hjemmehjelpa, men de hadde jo ikke mye tid å bruke på henne. Jeg kjente at fargene endret seg. Det var ikke bare lyse tråder i livsveven hennes. Hun var ensom. Hun hadde strengt tatt ingen å vende seg til. Et snev av smerte kunne høres i stemmen hennes, men som den livskunstneren hun var ville hun ikke la seg fange av det mørket.
«Kunne du ta et vers til av salmen?» spurte hun. Det endte med at jeg sang alle versene. Jeg hørte at hun smilte; «Jeg har hatt et godt liv! Jeg vil ikke klage. Jeg har så mye å være takknemlig for! Men akkurat nå er det Kirkens SOS som er den stroppen jeg henger i!». Setningen traff meg med stor kraft. Som en pil som boret seg inn i hjertet mitt. Den stod der og dirret. Er det vi som er stroppen du henger i? tenkte jeg. Å henge i en stropp høres ikke greit ut, men på den annen side er det mye bedre enn å henge i løse lufta.
«Takk for at du ringte» sa jeg. «Og husk at vi er her alltid. God jul!» I den andre enden hørte jeg en gammel smilende dame med grått hår og krøller si; «Takk for samtalen! Det var godt å prate litt! God jul!»
Sveinung, tidligere leder for Kirkens SOS Trøndelag