Den første vakta

- Jeg skjønner med en gang at det er alvor. Jeg hører det på stemmen til personen i den andre enden, skriver en frivillig i denne fortellingen om sin første prøvevakt; om usikkerheten, de ulike samtalene, og en nyvunnet selvtillit i rollen som frivillig.
Publisert: 13. november 2020.
- I bilen på vei til kontoret tenker jeg ikke lenger på hvordan jeg skal få til den gode samtalen. Hodet er i stedet fylt av tanker om hvor fort gjort det må være å få til en dårlig samtale, skriver en av våre frivillige i denne teksten.

Det er tid for min første prøvevakt som frivillig i Kirkens SOS. I usikkerhet om jeg holder hele natta har jeg satt meg opp fra fire til åtte på morgenen. Med meg har jeg innholdet fra de fire første kurskveldene, sammen med formuleringer fra Lytteboka og Håndbok i medarbeiderskap. Som en siste forberedelse leser jeg over notatene fra første kurskveld og skummer igjennom setningene jeg har gulet ut.

Her og nå...

Ikke gi råd og ikke komme med løsninger...

Undersøke med «Hva» og «Hvordan»...

Gi tid til, ha tro på og fremme håp...

Emosjonell førstehjelp og følelsesmessig avlastning...

Få sagt det slik det er...

Vil jeg klare å få til den gode SOS-samtalen? Den som følger metodikken og hvor jeg fører ting i riktig retning. Klarer jeg å bryte ned lyttebarrierene og finne nøklene til de gode samtalene? Vil jeg klare å skape kontakt og få med innringer inn i følelsesrommet? Hva med sinte innringere eller spørsmål om tro?

Det høres så enkelt ut. Alt jeg skal gjøre er å bruke meg selv, min interesse og min empati. Være her og nå og følge samtalens gang. Samtidig er det så mye jeg ikke har kontroll over, så mye jeg ikke er herre over. Apropos Herre, jeg burde vel fortelle de jeg skal ha prøvevakten med at jeg ikke er personlig kristen og at dette med tro ikke er det jeg kjenner meg tryggest på?

I bilen på vei til kontoret tenker jeg ikke lenger på hvordan jeg skal få til den gode samtalen. Hodet er i stedet fylt av tanker om hvor fort gjort det må være å få til en dårlig samtale. Jeg parkerer bilen og ser opp på det høye bygget. Bortsett fra lyset i de to vinduene på toppen er bygget nesten usynlig i novembernatten. Kanskje er det dette de mener med «Vi er her. Alltid.».

Jeg blir tatt imot av to frivillige som begge har vært pensjonister i noen år og som har bøtter av både livserfaring og godt humør. Inne på kontoret står pulverkaffekoppene halvtomme på bordet ved den røde sofaen. På pultene ligger headsettene og venter på neste innkommende samtale. Oppfordringen fra de to er like klar som den er enkel:

– Din oppgave er dypest sett å holde munn og lytte, og samtidig sende ut små signaler som viser at den andre blir hørt og at det han eller hun forteller ikke kan være lett. I møte med innringer kommer vi til kort rett som det er, men du må tro på effekten en god samtale kan gi. Om den som ringer inn møter en som lytter i den andre enden, kan det være en god ting i seg selv.

De første to timene er jeg flue på veggen og lytter til de mange samtalene som kommer inn. Det er en travel natt på telefonen og jeg merker fort at mine to kolleger har metodikken godt under huden. Ikke bare har de vært frivillige i flere år, de har også en livserfaring med seg som preger samtalene jeg lytter til. Dette er gode lyttere som ikke faller for fristelsen til å komme med råd eller oppfordringer når de først snakker. Jeg kan ikke høre hva innringer sier, men får likevel med meg begge sider av en samtale fordi det gjøres opp små følelsesmessige regnskap sammen med innringer etter hvert som praten går framover.

Mens mine to kolleger tar samtale etter samtale, begynner jeg å tenke at vi kan fortsette slik også de to siste timene av prøvevakten. Så kommer spørsmålet om jeg vil ta neste samtale. Før jeg får rukket å tenke meg om er headsettet plassert på hodet og jeg møter min første innringerstemme som frivillig i Kirkens SOS.

Det er blitt tidlig morgen, men jeg klarer likevel å åpne samtalen med å si «God kveld». Kanskje ikke så rart at det er stille i andre enden. «Du har kommet til Kirkens SOS», gjentar jeg så vennlig jeg kan mens jeg sørger for at toneleiet går opp på slutten av setningen. Fortsatt stille, fortsatt ingen pust som når mitt øre. Samtalen, som aldri ble en ordentlig samtale, avsluttes etter noen sekunder når innringer legger på.

Det går ikke lange tida før neste samtale. Denne gangen unngår jeg i hvert fall å åpne med å ønske god kveld. Igjen er innringer helt stille og etter bare noen sekunder har også denne innringeren lagt på røret. Kanskje ikke helt varm i samtaletrøya ennå, men jeg er likevel lettet over å ha besvart mine første telefoner.

Den neste timen går framover med flere samtaler. Plutselig har folk i den andre enden begynt å svare og det nærmer seg slutten på den første av mine to prøvevakter. I tillegg til de tause samtalene har jeg hatt en samtale hvor jeg har blitt bedt om å lese en bønn og jeg har avsluttet en annen samtale med en som bare trengte å prate litt uten at jeg fikk vedkommende til å føle seg avvist. Med kvarteret igjen av vakta trykker jeg på det grønne telefonsymbolet for å svare på det jeg tenker skal bli siste samtale før jeg kjører hjemover. Og her kommer den, samtalen jeg visste ville komme, den bekmørke samtalen som skal vise seg å bli min ilddåp som frivillig.

Jeg skjønner med en gang at det er alvor. Jeg hører det på stemmen til personen i den andre enden. Jeg hører det på langsomheten, på de lange pausene, på mørket, på stillheten, på smerten i stemmen. «Læresetningene» fra kurset farer fram og tilbake i hodet mitt. Alt oppleves kaotisk mens jeg jobber med pusten for å beholde ro. Ordene fra innringer er ikke mange, men de er presise. Jeg forstår at dette er en selvmordsnær samtale og vet at jeg ikke kan nøle med å utforske det innringer forteller. Jeg er rett tilbake til siste kurskveld og gruppeøvelsene hvor vi fikk prøve oss på å stille de direkte spørsmålene.

– Har du planer om å ta livet ditt?

– Har du planlagt hvordan du skal gjøre det?

– Når skal du gjøre det?

Samtalen går fremover i sitt eget tempo og med sin egen dynamikk. Det viser seg å ikke bli en akuttsamtale, og etter en god halvtime med «her og nå» legger vi på med en avtale om at innringer skal ringe oss tilbake senere samme dag.

På vei hjem kjenner jeg på en merkelig blanding av lettelse over å være ferdig, usikkerhet rundt hvordan det egentlig gikk og en slags nyvunnen selvtillit i rollen som frivillig. At min første prøvevakt levde opp til navnet sitt er i hvert fall helt sikkert. For prøvd meg – dét fikk jeg.


Denne teksten er skrevet av en av våre 1000 frivillige. Trykk her for å lese mer om frivillig arbeid ved Kirkens SOS.

Flere SOS-stemmer

Å finne håp i endeløs motgang

Vi står nå inne i en ny runde med strenge smitteverntiltak. En av våre frivillige reflekterer her over det å holde fast ved håpet, når motgangen tilsynelatende aldri ender.

Trillebåra

En historie fra en frivillig om hvor forunderlig en stemning kan snu, og hvor forløsende det kan være å snakke om noe så hverdagslig som en trillebår.