Med stemmen som bro
Arne (71) opplevde i sin ungdomstid at en god venn hadde tanker om å ta sitt eget liv. Her får du lese om dette første møtet med det selvmordsnære, som gjorde at han meldte seg som frivillig ved Kirkens SOS.
Det var en gang en student på 22 år som gikk inn en dør i et hvitt hus ved Akerselva i Oslo. Ikke visste jeg hvor mye dette skulle forme meg. Fortsatt kaster det lys over det som skjer i dag – det jeg opplevde gjennom fem år som frivillig i Kirkens SOS.
Jeg var frivillig i fem år og for femten år siden var lagde jeg magasinet DOKUMENT INNENFRA der jeg intervjuet innringere flere ganger gjennom et år. Møtet med Kirkens SOS, verdiene, menneskene og livet – kaster ennå lys over livet og arbeidet mitt over 30 år etter. Derfor er det også spennende å være med i et lite formidlingsprosjekt dette året.
Det finnes menneskemøter og erfaringer som aldri slutter å kaste nytt lys over livene våre. Det finnes kapitler som blir en viktig del av livsfortellingen vår. Ordene, menneskene, følelsene og lærdommen følger oss livet ut. Vi kan gå inn og hente ut det vi så, det vi lærte, den vi var. Vi kan se hvordan det har påvirket den vi er i dag. Å være frivillig i Kirkens SOS, å møte menneskenes fortellinger om skam, angst, gleder og sorger, gikk rett til hjertet. Det ble et forandringsøyeblikk på fem år.
MENNESKET FØRST - ALLE ER EN DEL AV VI-ET
Jeg gikk inn en åpen dør. Hva møtte jeg?
Ansatte med vidåpne favner for hele bredden, høyden og dybden i menneskelivet.
Elsk først, prøv å forstå og mén noe etterpå – var holdningen jeg møtte hos ansatte ved Kirkens SOS.
Mennesker er mennesker – enten vi er homofile, heterofile, snille, slemme, gode, onde, utsatt for påkjenninger, drittsekker, avvisende, imøtekommende, troende, tvilende, unnvikende, selvsentrerte, oppofrende, skamfulle, feilbarlige og fenomenale. Ofte er vi flere ting på en gang. Men vi er mennesker. Det forener oss. Det finnes ikke noe de og vi – alle er en del av VI-et. Det betyr at også gode mennesker kan slappe av og erkjenne at de også er drittsekker innimellom. Det finnes nåde, ikke for de andre, men for oss.
MØTET MED DE ANSATTE
De ansatte var kunnskapsrike og kloke. Lederne viste tydelig at de verdsatte oss, var nysgjerrige og åpne og gav oss følelsen av at det ikke var noe i hele verden vi ikke kunne fortelle. Det ville bli tatt imot, uansett. Veiledningen var drevet av erfarne mennesker som ble en slags katalysator på alt annet jeg lærte i studietiden. Jeg lærte at jeg ikke skulle forandre, dempe eller skjule den jeg var - at selvrealisering kan være sunt når vi realiserer oss for andre. Og at det er lov til å le. Særlig over egne feilbarligheter.
De bidro til å hente fram livsfortellingen min, hjalp meg å integrere både vonde og gode følelser, tro og tvil som en naturlig del av det å være Eva. Det vokser fortsatt en tre av takknemlighet i meg med frukter som bærer navnene til flere av de ansatte, frivillige og innringere.
På Kirkens SOS snakket de sant om livet, sant om troen, sant om det mørke og sant om det lyse og deilige i livet. Og Gud var kjærlighet. Gud er virkelig, han fins aldri noe annet sted enn i virkeligheten - samme hvordan den for tiden ser ut. Når vi snakker sant om smerten, er det som om gleden blir tilgjengelig på en ekte og dypere måte.
Jeg tror møtet med Kirkens SOS lærte meg mye om å lete etter ord som rommer nyansene, det vi ikke kan gripe, ikke kan fatte, det mulige i det umulige. Det er kanskje derfor poesien også ble et av mine uttrykk. Det er som om den rommer det komplekse mer enn mange andre språklige genre.
- Eva Dønnestad, MenneskeMøteKompetanse -utvikler Universitetet i Agder og spaltist/fagformidler i RVTS Sør.