DE ANDRE FRIVILLIGE
Hver telefonvakt ble en ny, spennende, av og til krevende, men alltid lærerik og givende opplevelse. Vi var alltid minst to på vakt, og mellom samtalene satt vi i vaktrommet som alltid hadde tente lys og en varm atmosfære. Vi delte tanker, det oppstod en fortrolighet, menneskemøter som viste at tillit kan oppstå med fremmede på uventede steder. Det som ble sagt og betrodd, var det bare veggene i rommet som fikk høre. Vi delte ofte tanker om samtalene fra innringerne dersom det var noe som hadde gjort spesielt inntrykk. Jeg husker vi snakket om at ingenting er sort hvitt, at vi ikke ville trodd at de vi snakket med hadde det så vondt om vi hadde truffet med på jobb. At det var så mange fortellinger som ingen fikk høre – og derfor fikk ikke menneskene den trøst og forståelse de trengte. Kirkens SOS arbeider livsnært.
INNRINGERNE
Av innringerne lærte jeg mye om at mennesker ofte er flere ting på en gang. De fleste bærer på en annen historie enn den de viser. Og – at mange leter etter lyspunkter og håp, ikke bare etter å fortelle om det vonde.
Jeg lærte også at noen ganger sa de ikke alltid det vondeste eller verste de hadde gjort eller blitt utsatt for først – de følte seg fram, sjekket om det var nåde nok til å fortelle alt.
Jeg lærte noe som innringer Cathrin delte da jeg arbeidet med magasinet Dokument innenfra, med historier fra innringere og innskrivere til Kirkens SOS.
Jeg gir deg ikke det vondeste og mest skamfulle i livet mitt, om du ikke samtidig ser alt det vakre jeg er.
- Innringer til Kirkens SOS
Jeg lærte at ordene mine kunne åpne og lukke. Det er ikke bare selve ordene som betyr noe, men hvilke væren jeg pakker ordene inn i. Ordene kunne være for små til at fortellingene kom ut. Ordene måtte være store og romslige slik at hele livet fikk plass i dem. At stemmen min kunne varme eller gi kuldegysninger. Av og til skjer det – at stemmen din gjør vann til vin. Jeg lærte at det viktigste var ikke å svare og mene, men å motta og prøve å forstå.
Alle innringerne, ansatte, frivillige og arbeidet med magasinet Dokument innenfra og menneskene som bidro lærte meg mye om at alt begynner med menneskesyn og verdier i arbeidet med mennesker. Så får tiltakene, forskriftene og metodene bygge på det. Når vi ikke vet hva vi er forankret i, kan vi fort bli usikre i møte med enkeltmenneskers livsfortellinger. For menneskeliv lar seg ikke standardisere.
HVA TOK JEG MED MEG FRA ANSATTE, FRIVILLIGE OG INNRINGERE
Møtet med Kirkens SOS ble et møte med Det betingelsesløse. De fleste av oss kjenner på krav, usagte og mer definerte. For noen sniker dette seg inn i troslivet også. Du må gi, du må være så og så god, da blir Gud fornøyd og gir deg det du trenger. Noen utvikler nesten to jeg, et godt jeg som andre kan se og et jeg som kjenner på avmakt, som trenger å bli favnet betingelsesløst som feilbarlig. I møte med holdningene og ordene som ble formidlet av menneskene ved Kirkens SOS ble avstanden mellom disse mindre. De vektla å snakke om at i møte med det betingelsesløse i troen og kjærligheten, kan både den gode Eva, den troende og det tvilende, den glade og den triste – henge sammen. Jeg var både en som gjorde godt og en som gjorde dumme ting. Jeg kunne ha det vondt og jeg hadde mye å være utrolig takknemlig for.
Verdsett mennesker. Verdsett. Ha tro på dem når de ikke tror på seg selv. Jeg ønsker heller å overvurdere alle jeg møter, da får de et rom å vokse i. Om jeg klarer å gjøre andre store, er det som om tilliten lettere gjester oss. Jeg lærte noe om å verdsette, ikke bare holde ut med, forskjellighet.
Anerkjenn smerte. Prøv å forstå hva som ligger bak at mennesker oppfører seg som de gjør, har det som de har det. Det er som regel gode grunner. Det er som regel en lang vei av hindringer, kulde og avvisninger som leder til livsbegrensende selvbeskyttelse. Men de fleste mennesker vil gjøre godt, ønsker seg relasjoner, vil bety en forskjell i verden.
Det uforklarlige som forandrer... Jeg lærte at av og til en sen nattetime på telefon, chat eller på et vaktrom - i en dialog mellom to mennesker, skjer det noe vi ikke kan forklare. Plutselig og uventet ser noe litt annerledes ut både for den som ringte inn og den som sitter på vakt i Kirkens SOS. Et møte mellom to mennesker som krysser hverandre i natten, gjør at noe blir litt lysere. Av og til lyser ordene veier mellom oss. Og vi kjenner det, tross smerte og kamper, gråt og sorg: Fortsatt skinner lyset i mørket... Og mørket klarer ikke å overvinne det...
DEN LILLE STJERNA
Jeg er den lille stjerna
som henger høyt nok til å se
at det overveldende mørket
du tror vil fylle deg
kun er en liten prikk
som lett kan lyses opp
av meg
Eva Dønnestad, MenneskeMøteKompetanse -utvikler Universitetet i Agder, og spaltist/fagformidler i RVTS Sør.