Nå i koronatid har tjenesten vår blitt flyttet til kvalitetssikrede, men isolerte hjemmekontor. Dette er en historie fra en ansatt, om hvordan hun jobber, holder kontakt med de rundt seg og får glede av denne opplevelsen.
Det var en stor beslutning å flytte krisetjenesten hjem. Nå sitter jeg her på kjøkkenet før dagens digitale morgenmøte med kolleger. Solen skinner, jeg hører fuglekvitter, barnestemmer, jeg drikker kaffen min og tenker at jeg er heldig som jobber i Kirkens SOS. Uansett tid på året og døgnet, og uansett hva som skjer der ute, så trenger mennesker hverandre. Når hverdagen er tøff, er det ekstra viktig å ha et sted - en livslinje å holde fast i. Kirkens SOS vil være en slik livslinje - et medmenneske som lytter til angsten, bekymringene og alle tankene som foregår inne i hodet til veldig mange akkurat nå.
Nærmere mine kolleger
Jeg har dusjet, sminket meg og tatt på en genser som gjør seg godt i det digitale rommet. Her ser jeg min bleke vinterhud, rynkene, noen grå hår, alderen min og livserfaringen min. Jeg ser mitt eget ansikt - i et firkantet speil meget tett på. Jeg ser bakgrunnen i hjemmet mitt på skjermen foran meg. Passer fargen på genseren til bildet bak? Det fine sollyset faller på skjermen og gjør meg enda blekere. Jeg flytter inn i stuen der det ikke er så mye sol. Jeg ser mine kolleger rundt om i landet oftere nå, men på en skjerm. Grensene og avstanden mellom kontorene viskes ut. I det digitale rommet er intimsonen mindre, og vi kommer tett på hverandre. Jeg ser plutselig at en kollega har fine blå øyne. Jeg ser et vakkert maleri, et bryllupsbilde, møblene, fargene, blomstene, nips og mye mer. Jeg ser en samboer, et barn, en hund eller en katt i bakgrunnen. Vi er ett team. Alle bidrar og står på. Dette skal vi greie sammen.
Kvalitetssikrede hjemmekontor og viktige samtaler
Vi har besvart 5000 henvendelser denne første perioden. Jeg føler meg stolt og glad, og jeg forteller min familie og mine venner om jobben vi gjør. Vi er på vakt døgnet rundt fra kvalitetssikrede hjemmekontorer i hele Norge. Både ansatte og frivillige besvarer henvendelser fra folk som trenger en prat. Jeg har snakket med mennesker som har det vondt. Jeg har pratet med studenten som ikke kan gå på biblioteket, lesesalen eller treningssenteret. Jeg har pratet med datteren som bekymrer seg for sin gamle far, som er på sykehjem og ikke kan få besøk. Jeg har pratet med en som ikke får treffe psykiateren sin, som er det eneste faste holdepunktet i tilværelsen. Og med mannen som er fryktelig lei sin pratsomme kone, og nå må være med henne hele døgnet - på bare 50 kvadratmeter.
Stor takknemlighet fra innringere og innskrivere
Permitteringer, økonomiske vansker og utenforskap kan skape frustrasjon i hjemmene og kan gi mer krangling og kortere lunte. Utrygge hjem kan kjennes mer utrygge for barna nå. Det blir økt press på sårbare barn og dysfunksjonelle familier.
De som var ensomme før blir enda mer ensomme. De som sliter med angst, får mer angst og de som hadde utfordringer i parforholdet kan kjenne enda mer på dette. De som sliter med selvmordstanker har enda mer lyst til å flykte fra livene sine, fra seg selv og alle de mørke tankene. Vi snakker om eksistensielle ting. Mange takker oss og er takknemlige for at vi er her akkurat nå, når nesten alt annet er stengt. Det er godt og meningsfullt å være her. Det kjennes godt å stå på for SOS-laget og for det norske samfunnet.
Felleskap og dugnadsånd
Det tekniske teamet har jobbet på spreng for å få alle ansatte og frivillige på systemene som trengs slik at vi alle kan arbeide utfra kvalitetssikrede hjemmekontor. Ikke alle er like kompetente teknisk sett, men vi får det til. Mine kolleger er tålmodige og guider alle på plass. Vi møtes på skjermen i et digitalt rom før vi skal på vakt. Vi småsnakker litt om situasjonen. Vi tuller og ler litt, noe som gjør godt. Vi deler litt om det som skal skje og avtaler hvordan vi skal samarbeide underveis. Det er godt å vite at vi har hverandre når samtalen blir tung og vanskelig. Vi lever ut vår visjon om å vise nestekjærlighet. Vi har også laget et system for digital veiledning og opplæring. Det fungerer faktisk helt fint.
Med headsettet på - også på tur
Det kan være vanskelig å skille mellom fritid og jobb. Er det noe nytt på Facebook? Ny direktesending på NRK? Og hva skjer nå hos Kirkens SOS? Er det en melding på Yammer, Teams, e-post eller skal jeg på et digitalt møte med noen utenfor vår lille SOS-verden? Innimellom ringer familie og venner. Det er godt at mange bryr seg. Jeg svarer på Messenger og SMS. Mail-innboksen fylles med tips om hjemmetrening, yoga, brødbaking, økonomi og praktiske råd og informasjon om koronasituasjonen. Jeg sender hjerter og klem til mine kjære som er spredt rundt om i verden, for å vise at jeg bryr meg. Det blir også tid til gåturer i det nydelige vårværet, men selv da har jeg headsettet på og lytter til NRK for å få med meg siste nytt om korona-viruset.
Et utvidet digitalt ståsted når hverdagen en gang kommer
Den digitale læringskurven har hatt en bratt stigning i løpet av kort tid for hele Kirkens SOS. Jeg tenker at når hverdagen en gang kommer kan vi få til enda mer, at vi kanskje kan være til stede for enda flere med våre nye digitale vaktrom. Jeg tror denne perioden vil skape en sterkere og mer fremtidsrettet kultur. Vi samarbeider om vårt felles mål:
Gi tid til, tro på og håp for mennesker i følelsesmessig krise.