Dette er en personlig historie skrevet av en av våre 1000 frivillige, som tidligere har vært alvorlig psykisk syk.
Det neste som slo meg, var umiddelbar panikk: hvordan i all verden skal jeg overleve dette, igjen?
Hjemmeisolasjon. Ingen jobb. Ingen skole. Ingen trening. Ingen sosiale møter.
Dette er livssituasjonen for de fleste av oss nå. Mange opplever det nok for første gang, men for mange av oss er det absolutt ikke noe nytt.
For tre år siden var jeg alvorlig deprimert i seks måneder. I løpet av denne tiden ble jeg akuttinnlagt på psykiatrisk avdeling to ganger, som følge av at selvmordstankene tok fullstendig overhånd.
Dette er et utdrag fra noe jeg skrev 7. mars 2017.
Faen ta dette. Faen ta alt. Jeg skulle ønske jeg kunne dø. Men jeg kan ikke. Men jeg vil. Men jeg vet at det ikke er et alternativ. Så hvorfor fortsetter jeg med å tenke på det? Slutt å tenk på selvmord, for faen, det er fullstendig unyttig og bare bortkastet tid og energi. Jeg er seriøst det mest motbydelige mennesket jeg vet om. Klarte ikke få meg til terapi denne uken en gang. Sløser bort tiden til psykologen, og tar tid bort fra andre som trenger hjelp. Din jævla, ubrukelige idiot! Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne skade meg selv, men jeg kan ikke gjøre det heller fordi folk ville sett det og det ville blitt en så jævla stor greie. Jeg sitter fast. Kommer meg ikke noen vei.
Disse månedene ble stort sett tilbragt i sengen. Jeg hadde måttet slutte på skole og jobb. Jeg lå i sengen, stirret i veggen, gråt, overspiste, sovnet igjen. Hver gang jeg våknet var jeg lei meg for at jeg fortsatt var i live. Alt det grusomme som skjer i verden kvernet konstant i hodet mitt, og alt kjentes håpløst fordi det var umulig for meg å gjøre noe med verden.
Det eneste som fikk meg ut av senga, og huset, var timene hos psykolog (selv om jeg ikke alltid kom meg dit heller), og trening i form av gruppetimer på treningssenter. Trening har en enormt positiv effekt på min psykiske helse, men jeg var fullstendig ute av stand til å få til egentrening på den tiden. Hadde jeg ikke hatt disse to holdepunktene i hverdagen, er jeg ikke sikker på om jeg hadde vært i live nå.
Derfor ble jeg så vanvittig redd da jeg innså at den situasjonen vi skulle inn i, kom til å ligne på det som var den aller verste tiden i livet mitt. Og selv om jeg heldigvis har det mye bedre nå enn for tre år siden – er i full jobb, og er glad for at jeg lever – har det vært noen tunge dager de siste månedene. Dager som stort sett har blitt tilbrakt gråtende på sofaen, og hvor jeg tenkte at, faen, nå hadde jeg trengt en time hos psykolog. Men vi som ikke allerede er i behandling, og som ikke trenger akutthjelp, kan se langt etter å starte psykologbehandling nå for tiden. Og det gjør ikke akkurat situasjonen noe bedre, å vite at det ikke vil være mulig å få den hjelpen jeg har vært så avhengig av før, når situasjonen liknet.
Likevel har jeg, på en eller annen måte, faktisk klart meg helt greit. Og det som kanskje overrasker meg mest, er at det at jeg har vært gjennom en sånn periode før, faktisk har hjulpet meg litt nå. Jeg vet hva jeg trenger å gjøre for å komme meg gjennom en vanskelig tid.
Jeg står opp, og legger meg, til omtrent samme tid hver dag. Det er ikke alltid det går, men da tenker jeg, vet du hva, alt er fucka nå, så det er helt greit å ha en dårlig dag.
Jeg prøver å ta en joggetur eller gåtur hver dag. Det er ikke alltid det går det heller, og noen dager har jeg blitt liggende på sofaen og følt at jeg bare har gått tre år tilbake i tid. Men da tenker jeg, jeg tåler et nederlag, og i morgen blir bedre.
Jeg prøver å holde meg til et sunt kosthold, og ikke overspise. Det er kanskje der det har glippet mest. Men da tenker jeg, jeg er som jeg er, og bra nok. Vi lever gjennom en pandemi nå. Vær litt grei mot deg selv.
Jeg har også tatt opp igjen andre ting som hjalp meg før, som mindfulness (anbefaler Mindfulness Appen som finnes gratis på Google Play og App store), og bøkene Lykketyvene, av Torkil Berge og Arne Repål, og Energityvene, av Torkil Berge, Lars Dehli og Elin Fjerstad. Det er energityvene som har gitt meg de gode tankene som jeg bruker nå.
Jeg tåler et nederlag.
Jeg er som jeg er, og bra nok.
Alle kan ha en dårlig dag.
Til sist noe jeg også lærte av å ha kommet meg gjennom en vanskelig periode: det kommer til å bli bedre. Det kommer lysere dager.