Når du gir meg et innspill, peker du på en mulighet. En mulighet som setter tankene mine i gang, og som også gir meg frihet til å vurdere selv. Ut fra min situasjon, mine grenser – som jeg selv har best oversikt over. Dersom du kommer med et råd, låses tankene mine. Til ditt råd.

Det er mørk. Helt mørkt i rommet jeg har fått bli med inn i. Jeg er her, i ensomheten og sorgen samtalen rommer. En innskriver har åpnet hjertet sitt og trer frem, med ordene sine, og all den smerte som ligger utenfor det ordene kan beskrive. Jeg beveger meg sakte inn for å kunne være der – ved siden av – og kanskje etter hvert få anledning til å lete litt etter lyspunktene…

Av og til kan en fortrolig samtale om noe vanskelig liksom bli hengende litt i luften. Var det noe jeg burde fulgt opp? Noe den andre forventer eller trenger av meg, som jeg ikke fanget opp? Noen ganger kan jeg kjenne den lille uroen eller snev av dårlig samvittighet over at jeg ikke har tatt den telefonen til venninnen min eller stukket innom kontoret til kollegaen min for å høre hvordan det går etter en sånn samtale.